Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Jostein Nerbøvik 1938-2004

Det er en av disse herlige marsdagene, da vinden som stryker lett over ansiktet lukter av vår og solen varmer opp underlaget slik at snøen som har ligget tung over bakken brytes opp, mens vått gress og asfalten med et lag av småstein kommer til syne. Jeg gikk over Gaustadjordet. Inn porten på Rikshospitalet, forbi informasjonsskranken og ned de endeløse lange gangene med de speilblanke gulvene. Det er noe ubehagelig sterilt over sykehus. Jeg skulle besøke en kreftsyk mann og må innrømme at jeg gruet meg. Jeg skulle portrettere historieprofessor Jostein Nerbøvik.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen