Kritikken av koblingen mellom misjon og bistand har fått ny oppmerksomhet etter at først Verdensmagasinet X, og senere riksmediene, fortalte at misjonsorganisasjonene får stadig mer offentlige bistandsmidler. Kritikken er naturligvis helt på sin plass, i den grad evangelisering og bistand er koblet sammen slik at mottaker får inntrykk av at omvendelse kan gi tilgang til materiell hjelp vanskelig kan skille mellom dem. Hva avsenderen sier om denne koblingen, er ikke det viktigste. De store, seriøse misjonsorganisasjonene forsøker riktignok å være ryddige på området, og motarbeider det de kaller «riskristendom» – med delvis suksess. NORAD, som insisterer på å skille mellom bistand og evangelisering, har vært en pådriver for misjonsselskapenes ryddighet på området. Derfor er det interessant at norske myndigheter i dag eksporterer verdier i langt større skala og med en mer direkte kopling til materiell hjelp enn norsk misjon har gjort i etterkrigstiden. Men det blir ikke gjenstand for samme kritikk som misjon. Det er sannsynligvis fordi norsk bistand eksporterer verdier som deles av de fleste i Norge, mens bare et mindretall synes evangeliet er verdt å eksportere. Hos mottaker er det kanskje omvendt: I store deler av Afrika og Latin-Amerika er evangeliet mindre kontroversielt enn mange av av bistandens verdivalg.