Min venninne i Paris leser Simone de Beauvoir. Og så ammer hun på do. Befinner hun seg på en av Paris´ kafeer eller restauranter spør hun pent etter «la toilette, s´il vous plaît» før hun tar med seg poden på do og løsner på puppen. Det tar uansett ikke så lang tid, unnskylder hun seg, for at hun lar barnet sitt die inne på en stinkende ett kvadratmeter stor bås. Den senere tids ammedebatt, om hvor lenge man skal amme, og om legen og ammeekspert Gro Nylander er for mye ammemasemamma, har ikke nådd hit. Franskkvinner ammer ikke mer enn i om lag fire måneder. Da er også permisjonstida over. Og den tida de ammer, gjør de det i alle fall ikke ute blant folk. Da måtte man jo vise fram kroppen sin. Så utrolig farlig kan det ikke være, tenker jeg, og lufttørker puppene nedover Champs Elysées. Litt får de tåle, disse Europas superelskere. På tuppen av Lîle de la Cité, den lille øya midt i Frankrikes hovedstad, skinner sola som om det var første gang. Jakkene har vi slengt over barnevognene, og hvite armer lyser om kapp her nede ved Seinens bredd. Jeg tar det sedvanlige grepet, først om den ene puppen, så om den andre, klemmer lett i dem begge for å kjenne etter hvilken som står for tur. En vane mange ammende kvinner legger seg til. På benken rett overfor oss, knappe to meter unna, sitter tre unge franskmenn. Uvante som de er med amming er de totalt uforberedte på at de nå skal bli vitne til at den lille babyen, som ikke en gang er veldig liten lenger, og til og med har fått tenner både oppe og nede, skal til å spise. Et glass Nestlé babymiddag, som han så akter å skylle ned med sin mors melk. Upasteurisert. Hadde ikke den skarpe marssola gjort alles øyne til smale, mysende streker øverst i ansiktet, ville de tre parene herreøyne trillet ut. Og hadde episoden funnet sted i fjor ville den også endt med denne stirringen. Men i år 2004 har også franskmenn MMS-telefoner, mobiltelefon med innebygd fotoapparat og mulighet til å sende bildet av gårde med en eneste gang. Den ene av dem peker usjenert på det diende barnet, viser telefonen fram til sine kamerater, som så gir et anerkjennende, diskret, nikk, før han trykker på send. Puppen er sendt av gårde til hele vennegjengen. Bryr vi oss? Nei. La dem se at kvinner kan amme hvor som helst og når som helst. La dem se pupper. Det er enkelt og greit, sunt og godt. Og det er en god unnskyldning for å sitte lenge på en benk i sola langs Seinens bredder. I morgen: Espen Haavardsholm