«Når det no ser ut til at privatisering skal verte hovudsaka til Attac, bør det diskuterast grundig om ein ikkje ofrar det globale for det nasjonale,» skriv styremedlem i Attac, Svein Tuastad, i Morgenbladet siste uke. Da skriver Tuastad om en helt annen kamp mot privatisering enn den som er foreslått av et nesten samlet styre i Attac. Det ser ut som om Tuastad konstruerer seg noen nasjonale og proteksjonistiske motstandere i Attac; motstadere som i realiteten ikke eksisterer, men som blir svært så bekvemme å føre polemikk mot. På dette helt feilaktige grunnlaget prøver han også å skape en motsetning mellom det å bekjempe privatisering i Nord og det å støtte kampen til de fattige i Sør. Det styret i Attac gjør, er nettopp det motsatte, nemlig å vise til sammenhengen mellom privatiseringspolitikk, avdemokratisering og økende forskjeller mellom rike og fattige så vel i Nord som i Sør. Videre slår styret i sitt forslag til uttalelse om privatisering fast at «etter som den nyliberale offensiven mot offentlig sektor er så omfattende og mangesidig, åpner den imidlertid også for en allsidig motkampanje, der lokale og globale spørsmål lett kan kjedes sammen, der solidaritet med grupper og bevegelser i Sør kan gå hånd i hånd med lokale aksjoner i våre egne nærmiljøer. Det gir muligheter for alliansebygging og bred mobilisering av motstand.»