I et eget innlegg i Klassekampen 9. mars søker Pernille Nylehn å forklare sitt framstøt mot reportasjen om meg og ammerettigheter (28. februar) og mitt tilsvar til henne (5. mars). Det var et innlegg jeg leste med stor interesse. Hun unnskylder sin reaksjon med at hun har en frisk penn og liker å spissformulere seg. Det liker jeg også å gjøre. Hun er tydelig engasjert. Det er også jeg. Jeg er også glad for at hun har byttet ut den krasse pennen med en mer forsonende type. Jeg skjønner hennes frustrasjon over en vanskelig jobbhverdag med arbeidsuker på 67,5 timer og der både normalarbeidsuke og ammepauser er fjernt fra hennes virkelighet. Hun har selvsagt helt rett i at på mange arbeidsplasser i Norge anno 2004 er det praktisk vanskelig å få til så gode rettigheter som jeg selv nyter godt av. Jeg setter stor pris på at hun erklærer seg som tilhenger av ammende kvinner og at de skal få de rettighetene som er tariff-festa og gjerne mer. Hun sier seg også enig i at det er viktig å legge forholdene best mulig til rette for småbarnsfamilier og andre ansatte som ønsker å ha et liv utenom jobben. Hadde hun enda vært like klar og konstruktiv i sitt første innlegg, hadde jeg oppfattet henne som en kjempende medsøster, og ikke en frustrert motdebattant. Mitt hovedpoeng, og grunnlaget for mitt engasjerte tilsvar, var utelukkende at slike rettigheter ikke kommer rekende på ei fjøl. I dag har alle norske kvinner ifølge arbeidsmiljølovens paragraf 33 rett til en times ammepause hver dag, men dog uten lønn. Flere av LOs overenskomster gir rett til to timer ammepause med lønn. Jeg tror at det ville være lettere å få sine rettigheter hvis flere arbeidstakere organiserte seg i LO.Alle i staten har denne rettigheten. Jeg har nylig foreslått at Arbeiderpartiet i ny arbeidslivslov må kreve å utvide til to timer ammefri, slik at alle ammende kvinner får denne retten gjennom lov. Jeg vet ikke om det er mulig å få gjennom et slikt forslag med dagens regjering. Uansett! Det er på tide å sette amming på den politiske dagsorden og sikre lønnet amming gjennom faglig arbeid og forhandlinger. Derfor! Verdsett ammende kvinner som baner vei. Sett pris på kvinner med et glødende engasjement. La heller ammende kvinner være en ressurs i kampen for at også andre kvinner skal få sine rettigheter. Jeg vet det ikke er en enkel sak å kjempe for, som Nylehn selv har gjentatt. Derfor må vi kjempe sammen. Ikke mot hverandre. Jeg vil runde av med et sitat fra Gro Nylander i Aftenposten 7. september 1996: «Du kan være hiv-positiv, homofil eller dødsdømt fange på frifot, og folks toleranse er stor. Men reiser du deg i en forsamling og sier at du ammer treåringen, ser folk rart på deg.» Det er på tide å legge tabuene bak oss!