Bangkok forbereder urpremieren på en operaversjon av «Brand». I mai settes «Bygmester Solness» opp på Wiens Burgtheater av den kunstneriske lederen for den tyske nasjonalscenen. Under årets Avignon-festival står hele to Ibsen-oppsetninger på programmet: En kritikerrost versjon av «Et dukkehjem» og urpremieren på «Peer Gynt», i regi av franske Patrick Pineau. Og dette er bare en ørliten del av verdens Ibsen-oppsetninger i 2004. Ibsens dramatikk lever utenfor Norges grenser, og Ibsen lever her hjemme. Til neste år finner en Ibsen-begivenhet på internasjonalt nivå sted i Norge: Premieren på Robert Wilsons «Peer Gynt», først på Det Norske Teatret i Oslo, deretter på Den Nationale Scene i Bergen, og i 2006 skal så – hvis alt går bra – denne enestående «Peer Gynt»-forestillingen reise rundt i verden, spilt på nynorsk, oversatt av Jon Fosse, vår andre internasjonalt anerkjente dramatiker. Også våre hjemlige regissører fornyer Ibsen. I fjor høst signerte Yngve Sundvor et, til norsk å være, oppsiktsvekkende annerledes dukkehjem. Det gjester forøvrig Ibsenfestivalen til høsten, etter å ha gått for utsolgte hus i Bergen. Gjester Ibsenfestivalen gjør også «Tanghost», Per Olav Sørensens tangoversjon av «Gengangere» – med en høyst anakronistisk tangodansende kammerherre Alving på scenen. I disse dager legger Jo Strømgren siste hånd på en oppsetning av «Bygmester Solness», som ser ut til å bli høyst utradisjonell. Iallfall hvis vi skal tro Adresseavisen. Med skrekkblandet gru bragte avisen nyheten om at ensemblet har lagt prøvene til Pirbadet, der de samstemt har plasket i vannet. I mai drar Teater Ibsen og Grenland Friteater i skjønn forening til Beijing. Hva de skal gjøre der? Spille «Peer Gynt» for kineserne, naturligvis. I 2006 – året etter at vi med brask og bram har feiret at vi er blitt en 100 år gammel, selvstendig nasjon – skal vi i gang med å markere at det er 100 år siden Ibsen døde. Nasjonalkomitéen for Ibsen-satsingen røpet på en konferanse denne uken at norske teaterentusiaster har mye å se fram til: Internasjonale impulser gjennom Ibsenfestivalen, Den Nationale Scenes originale satsing på å gi nytt liv til Ibsens ungdomsverk i samarbeid med Carte Blanche og Opera Vest, og dessuten Riksteatrets artige vri med å be Niels Fredrik Dahl skrive et stykke med utgangspunkt i Ibsen – bare for å ha nevnt noe. Nasjonalkomiteen for Ibsen-året har tatt et viktig skritt mot å bygge bro mellom litteraturen og teatret. For, som det ble sagt på komiteens Ibsen-konferanse: Teatret er en viktig del av Ibsens forfatterskap, et faktum litteratene ikke alltid har vært like villige til å anerkjenne. Det er bra. Og selvfølgelig skal vi markere Ibsens død, selv om det på en måte virker litt hedensk. Men, og det understreket teatersjef Eirik Stubø på konferansen: Vi må vokte oss for å havne i en orgie av selvtilfredshet slik vi gjorde etter Lillehammer-OL. For egen del vil jeg legge til at 365 dager med Henrik Ibsen på alle scener, på alle forlag og i alle NRKs kanaler kan få den ulykksalige konsekvens at vi her hjemme definitivt tar livet av den sprell levende dramatikeren. Iallfall helt til neste jubileum, og allerede i 2028 er det 200 år siden han så dagens lys i Skien. IdaLou Larsen (f. 1935) er tidligere ansvarlig for Nationens kultursider. Nå er hun redaktør for scenekunst.noTrude Iversen, Egil Baumann og IdaLou Larsen skriver hver torsdag om henholdsvis billedkunst, musikk og teater.