Jeg skrev et innlegg i Klassekampen 2. mars. Det var en reaksjon på reportasjen 28. februar. Det var ikke et angrep på personen som ble intervjuet, altså Nina Hanssen. Jeg har en frisk penn og liker å spissformulere meg, og det går vanligvis bra hvis folk tar seg bryet med å lese det jeg faktisk skriver. Men noen blir fornærmet. Det må jeg tåle. Jeg synes likevel det er overraskende at et voksent menneske, attpåtil en journalist, får seg til å svare med et så durabelig personangrep som Nina Hanssen gjør i debattspaltene 5. mars. Ikke bare nevner hun meg ved navn åtte ganger i teksten, men også i overskriften. Og hun nøyer seg ikke med å jamre seg over alt jeg har sagt, men tolker inn i innlegget mitt en rekke holdninger og meninger som jeg verken har tenkt eller sagt eller skrevet. Hun kommer også med en del karakteristikker av meg som ikke bare er grunnløse, men direkte pinlige. Blant annet skal jeg drive «korstog for arbeidsgiverne». Da lo jeg! Det er rett og slett imponerende at noen klarer å lese det ut av et innlegg som påpeker at mange arbeidstagere ikke har mulighet til å benytte seg av tariffestede rettigheter! Jeg beskrev en del av virkeligheten. Er det det som er så oppsiktsvekkende? Jeg skal ikke gå inn på alle de andre karakteristikkene som blir meg til del, jeg er trygg på at folk kan lese selv og bruke huet. Men jeg vil gjerne ha sagt at jeg er veldig skuffet over at et innlegg om en sak umiddelbart blir til en diskusjon om personen som har skrevet innlegget, og på et sånt nivå at det nærmest blir umulig å diskutere videre uten å gå i samme personfikserte fella. Er det sånn vi skal ha det?