Så er de borte. Både mamma og pappa, svigermor og svigerfar. Tilbake er alle familiebildene. Overlatt til etterkommerne til odel og eie. Noen gamle bilder av mennesker vi knapt veit hvem er. De henger på veggen og ser ned på oss. De var så alvorlige den gangen og et smil ble spart for andre anledninger. Men de henger nå likevel der, og venner og slekt spør hvem de er. Tja, si det? Kan den dama på veggen der være tippoldemora til mannen min på morsida og kanskje er det sånn at den gamle dama som er tegnet så fint av sønnen sin, er oldemor på farsida? Eller er det omvendt? Noe i den retning, men helt sikre er vi ikke og de som veit det er døde. Men de henger altså på veggen og ser morskt ned på oss. Hva de het? Nei, keine ahnung. Vi gidder ikke å drive med slektsgranskning her i huset. Litt av en skjebne, egentlig. Er det slik vi også vil ende opp? En eller annen fjern slektning dekorerer veggen med et bilde av oss i år 2150 uten å vite hva vi het, eller hvem vi var. Slektningen, vennene og familien hans studerer oss og kommenterer på uærbødig ungdommelig vis: – He, he, tydelig hvor nasen din kommer fra, og litt av en bart hun dama der hadde. Hvem er det, forresten? Hva het hun?