Når man tar toget mellom Charles de Gaulle-flyplassen og Paris sentrum, vil man på sin høyre side kunne se noen enorme boligblokker klemt mellom jernbanen og motorveien. De ble bygget i 1966 som svar på en boligkrise regjeringen egentlig ikke hadde lyst til å løse, og fikk navn etter hvor mange leiligheter man klarte å presse inn i dem – fire tusen. Les Quatre Milles står for mange som kroneksempelet på en mislykket integrasjonspolitikk. Boligene er i en ekstremt dårlig forfatning og området nesten for getto å regne. I likhet med handelsstanden, er de offentlige institusjoner stadig mindre tilstedeværende. De innbyggerne som ikke klarer å komme seg bort – som oftest fordi de ikke har råd til å bo noe annet sted – blir derfor mer og mer isolert. Drapet på Sohane skjedde ikke i Les Quatre Milles nord for Paris, men i Cité Balzac sør for byen. Det var en tilfeldighet. Det kunne ha skjedd i hvilken som helst av disse nedslitte boligblokkene. Felles for dem alle er den store andelen innbyggere med fremmedkulturell bakgrunn (noen steder opp mot 90 prosent), den stadig økende isolasjonen og stigmatiseringen som kommer både fra franske politikere og media. Ungdommene i disse drabantbyene er svært ofte andre- eller tredjegenerasjons innvandrere.