Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Det globale Kina

Hans Erik Næss, Senter for Teknologi og Kultur

I de stadig mer tilspissede og forutsigbare globaliseringsfrontene mellom kapital, politikk, kultur og sosiale bevegelser, agerer Kina høyst særegent i sin globale inntreden. Likevel vokser landet i høyt tempo. Mest synlig er den fremragende økonomiske veksten landet har hatt de siste 20 årene. Overgangen fra kommunisme til «sosialistisk markedsøkonomi» eller «hybrid kapitalisme», har foregått via gradvise tilpasninger til globale finansnettverk. BNP vokste i gjennomsnitt med 9-10 prosent mellom 1980-2000. Utenlandshandelen steg fra omtrent null i 1970 til 475 milliarder USD i 2000, og nasjonen står i dag for nærmere 60 prosent av veksten i verdenshandelen. Spesielt etter de globale revoltene i 1989-91, har landet fått et voldsomt oppsving i økonomien. Et eksempel på fremgangen var president Hu Jintaos signering av ni forretnings- og FoU-avtaler med Frankrike. Disse dekket områder som elektronikk, telekommunikasjon og atomkraft, og inkluderte en investeringsavtale mellom PSA-gruppen og deres kinesiske partner Dongfeng verdt 758 millioner USD.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Oppriktig!

[]

I vårt land finnes det mange rare politiske retninger. Og sånn ønsker jeg at det skal være. For på mine gamle dager har jeg, i teorien i alle fall, begynt å bli vidsynt. Så vidsynt at jeg faktisk ønsker at folk skal ha andre meninger enn meg. Hvordan skal jeg ellers få tiden til å gå om jeg ikke har noen å krangle med. Dessuten skal en eller annen vismann ha sagt at det er motsetningene som driver verden framover.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Kommunistisk Universitetslag

Hans Petter Sjøli

Det er, som Thomas Hylland Eriksen skrev i en bokmelding i Gøteborgsposten i 1997, en «merkverdig opplevelse å se på bilder fra studentmiljøene på seksti- og syttitallet». Mylder: marxist-leninister, arbeiderister, dyp-økologer, stalinister, marxistiske feminister, anarkister, distriktsromantikere og kapitallogikere. Og bokstavkombinasjoner: SUF, MLG, MLF, MAG, MLU, NKS, KAG, KA, KUL ... Det var tider, det! Venstreradikalisme var kult, ja ikke bare det: i årene før den store høyrebølgen slo innover landet, var store deler av studentmassen politisk engasjert på venstresida og i kampen mot EEC, Vietnamkrigen og for Maos Kina og Hoxhas Albania. Men innad på den samme venstresida krangla de så fillene føyk. Teorier fra fordums Komintern-debatter ble dratt opp i dagen, og skillelinjene, vanntette skott, fulgte gamle konflikter fra 20- og 30-åra. Krangler«Det var forferdelige krangler», sier en professoral kilde. De eneste som tjente på dette var den skadeskutte høyresida, som restaurerte seg kraftig og fikk et godt grep om folk utover på 80-tallet: et grep som har variert i styrke, men som stadig er rimelig fast. Og blant de gamle koryfeer på venstresida krangles det fortsatt; hvem hadde skylda? Hvem var verst? Hvem hadde rett? Men de fleste er kanskje enige i at oppsplittingen i alskens grupperinger og den påfølgende rivaliseringen og revir-markeringen var ødeleggende for saka, som AKP-erne dialekt-korrekt kalte den.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn