Det er, som Thomas Hylland Eriksen skrev i en bokmelding i Gøteborgsposten i 1997, en «merkverdig opplevelse å se på bilder fra studentmiljøene på seksti- og syttitallet». Mylder: marxist-leninister, arbeiderister, dyp-økologer, stalinister, marxistiske feminister, anarkister, distriktsromantikere og kapitallogikere. Og bokstavkombinasjoner: SUF, MLG, MLF, MAG, MLU, NKS, KAG, KA, KUL ... Det var tider, det! Venstreradikalisme var kult, ja ikke bare det: i årene før den store høyrebølgen slo innover landet, var store deler av studentmassen politisk engasjert på venstresida og i kampen mot EEC, Vietnamkrigen og for Maos Kina og Hoxhas Albania. Men innad på den samme venstresida krangla de så fillene føyk. Teorier fra fordums Komintern-debatter ble dratt opp i dagen, og skillelinjene, vanntette skott, fulgte gamle konflikter fra 20- og 30-åra. Krangler«Det var forferdelige krangler», sier en professoral kilde. De eneste som tjente på dette var den skadeskutte høyresida, som restaurerte seg kraftig og fikk et godt grep om folk utover på 80-tallet: et grep som har variert i styrke, men som stadig er rimelig fast. Og blant de gamle koryfeer på venstresida krangles det fortsatt; hvem hadde skylda? Hvem var verst? Hvem hadde rett? Men de fleste er kanskje enige i at oppsplittingen i alskens grupperinger og den påfølgende rivaliseringen og revir-markeringen var ødeleggende for saka, som AKP-erne dialekt-korrekt kalte den.