Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Godt håp for Røros sykehus

Magnhild Folkvord (tekst) og Linda Bournane Engelberth (foto)

Heile Røros og store delar av nabokommunane var på beina for å forsvara Røros-sjukehuset onsdag kveld. Fakkeltoget med om lag 3000 deltakarar fylte Bergmannsgata og Spell-Ola-veien, den pensjonerte stigeren Kjell Prytz ringde i den tradisjonsrike hyttklokka, som gir lyd berre i heilt spesielle høve, medan toget passerte forbi i ti-tolv kuldegradar. Bingoen i ei av nabobygdene var utsett, butikkane stengde tidlegare enn vanleg av omsyn til fakkeltoget, og folkemøtet avslutta så tidleg at fotballentusiastane kunne få med seg det meste av Rosenborg-kampen på tv. I forhold til innbyggjartalet måtte ein tilsvarande demonstrasjon i hovudstaden hatt om lag 400.000 deltakarar for å kunna måla seg med sjukehusmønstringa på Røros onsdag.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

– Styret bør gå

Magnhild Folkvord

Det samrøystes budsjettvedtaket i styret i Hålogalandssykehuset HF onsdag har som føresetnad at det skal kuttast 52 millionar kroner i år og 40 millionar til neste år for å få budsjettbalanse i føretaket. 117 årsverk skal fjernast frå dei tre sjukehusa i helseføretaket – Harstad, Narvik og Stokmarknes sykehus. Styreleiar Einar Hannisdal seier i ei pressemelding at denne budsjettsaka er av dei beste som er lagde fram i Helse Nord i 2004, eit godt fundament for å få kontroll over økonomien i føretaket.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Vi ville bare være sammen

Hanne Ørstavik

«Det var denne merkelige sommeren. Senere kom avisene til å kalle den århundrets sommer, selv om noen av dens etterfølgere kom til å overgå den, noe som skyldtes visse forandringer i vindforholdene over Stillehavet. Disse hadde bevirket en 'omveltning' av havet og uoverskuelige forskyvninger i værsituasjonen over den nordlige halvkulen. Dette visste vi ingenting om. Vi visste bare at vi ville være sammen. Det hendte vi spurte oss selv om hvordan vi kom til å se tilbake på disse årene, hva vi ville fortelle oss selv og andre om dem. Men vi trodde ikke for alvor at vår tid var begrenset. Nå, når alt er slutt, kan også dette spørsmålet besvares. Nå, da Luisa er reist, Bella har forlatt oss for godt, Steffi er død, husene ødelagt, nå hersker på nytt erindringen over livet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn