Fagøkonomer, nærmest uansatt hvilket ståsted eller perspektiv de inntar for sine analyser, tilhører fremdeles en «opphøyet» gruppe – i og utenfor den akademiske verden. Matematiske kalkyler og utregninger på høgeste nivå, basert på modeller bare økonomer kjenner til, inviterer få av oss ikke-invidde til akademisk eller ikke-akademisk deltakelse i de store økonomiske spørsmål. Det gir fagøkonomer en nesten unik status. Enkelte, særlig de som tilhører den til enhver tid dominerende retning eller tenkning, innehar en usedvanlig opphøyet maktposisjon: De kan dette. Vi kan det ikke. Undertegnete kan det ikke – det vil si jeg kan ikke forstå økonomisk avansert matematikk, ei heller kan jeg gjøre rede for ulike økonomiske modeller. Det jeg kan derimot, er å gripe fatt i visse ledetråder vevd inn i tenkemåten som ligger til grunn for utregninger og modeller – tenkemåter om det økonomiske liv, den økonomiske mann og økonomisk, det vil si matematisk, rasjonalitetsforståelse. Og jeg må faktisk gå vegen om analogi og metaforer – språkbilder vi alle, forskere som ikke-forskere – kontinuerlig gjør bruk av, bevisst eller ikke-bevisst. Heller ikke økonomer på høgeste nivå slipper unna analogien og metaforen – tvert i mot, så å si: Fundamentet for tenkningen – uansett hvilke skole man måtte tilhøre – er å finne nettopp i det analoge og det metaforiske.