Jøje meg! Beskyldninger mot Bloom. Ikke vår Bloom riktignok, men Harold Bloom. Ille nok det. Skam på navnet. Hør avsløringen: Vi drar 20 år tilbake i tid. Høsten 1983. Naomi Wolf er inne i sitt siste år som student på Yale. Hun skriver dikt ved siden av. Hun har et manus som Harold Bloom skal lese. Kritisere. Veilede. Men, ber han, kanskje over et glass Amontillado? Det blir mer enn som så. Det blir en middag. Etter maten er Wolf endelig klar for tilbakemelding. Hun finner fram manuset og legger det på bordet. Bloom verken flytter på eller blar i det. I stedet lener han seg helt inntil, bare centimeter mellom ansiktene, og kommer med litt tungpustet, laudabelt smiger: «You have the aura of election upon you». Wolf tror, eller håper, det er diktsamlingen han snakker om. Hun snur seg. Henter den fra bordet. Snur seg tilbake. I det samme er den der. Den stutte hånda til Bloom. På innsida av låret hennes. Hal-lo? Hun trekker seg raskt unna. «Jeg mente ikke noe sånt.» Hun reiser seg.