Steinalderen var en deilig tid. Da levde folk på østers, lekkerfisk og eksotisk vilt som de kunne plukke til seg rett utenfor boplassen. Det er regnet ut at de bare brukte noen få timer på matauk og redskapsproduksjon, og fint lite på husarbeid. Resten av tiden kunne de danse og leke, bygge Stonehenge og pyramider og sånt. Akkja, det var den gang, det. Fortvil ikke. Steinalderen eksisterer fremdeles og har rom for alle som har en aldri så liten stripe av fødrelandets (dette er ingen trykkfeil, men et splitter nytt tvekjønnsord for å tekkes både mødre og fedre, samt homofile. Vi er jo alle født, ikke sant?) overflate til sin rådighet. Til vern om dyrka mark snor kilometerlange steingjerder seg over hele landet, og på en liten rusletur i småhusbebyggelsen ser man over alt fine murer som hindrer jorda i å rase ut under blomsterbed og bærbusker, støtter opp uteplasser og skaper plane flater trass i hva naturen har bestemt her til lands. Steinalderfolket setter stadig nye spor etter seg. Det er mest moro når man er i sin alders fulle kraft og kan flytte store steiner. De monner godt og varer lengst. Selv har jeg vært delaktig i en tørrmur under ei lita bu innpå fjellet, og fikk anskuelsesundervisning i steins beskaffenhet med tilhørende teknikker. Man lærer mye av blodblemmer og blåslåtte negler. Noen mester ble jeg selvsagt ikke, men moro var det, særlig når jeg kunne sole meg i uinnviddes åpenbare undring og beundring. I fjellbekken i nærheten bygger vi hver sommer opp en mur så vi får en plaskedam med to svømmetaks diameter, og hvert år tar vårvannet den. Det er bare fint, så får vi gleden av å bygge den opp igjen. Det er jammen ikke alle gleder som har en slik evne til fornyelse. Etter steinalderen kommer bronsealderen, lærte vi på skolen. Langt ifra! Etter steinalderen kommer vedalderen. Det er en stor trøst når de store steinene er brukt opp eller det omtrent bare er singel vi makter å flytte på. En vårkveld på den tid jeg ennu regnet meg som steinaldermenneske, kom Onkelars ruslende forbi. Onkelars har ikke selv barn, og er derfor onkel for alle strøkets barn. Jeg holdt akkurat da på å rake sammen noen tørre bjerkekvister. «Bjørka ryr fælt» sa Onkelars, «ja, det er ikke noe tre som ryr så fælt som bjørka.» «Bjørk skulle en ikke ha så tett innpå huset,» fortsatte han, «også følger det så mye insekter med den.» «Den er godt hogstmoden, denna,» sa han stille for seg selv. Omsider skjønte jeg at han ikke var kommet for mine vakre øynes skyld. Nei, han begjærte min bjørk, for Onkelars var i vedalderen. Det var jeg klar over og moret meg som andre i nabolaget litt godmodig over dette. Han hadde flere vedskjul, og monnet ikke det, måtte bilen ut av garasjen for å gi plass til veden. Vedstablene var et skoleeksempel på geometriske former. Her var triangler, rektangler, trapeser og romber, smakfullt og kunstnerisk sammenstilt med segmenter av runde former, og innimellom fullkomne sirkler. Ikke noe rot der i gården.