Jeg var letta da kona til Rochester brant i hjel på loftet, stygg og ubrukelig som hun var. Hun jaga fram og tilbake som et udyr i øverste etasje, ble det sagt, og jeg tenkte at det måtte være en skjebne verre enn døden å være lurt inn i giftemål med ei sånn dame. Det var urettferdig at Rochester, som var en skikkelig kar, litt streng og sær kanskje, men skikkelig, skulle belemres med et sånt utyske. Jeg syntes rett og slett synd på han som hadde fått en sånn skjebne; Rochester hadde trukket et dårlig kort, satsa på feil hest og tapt så det sang. Rochester var rundlurt og rævkjørt, og ingenting var så deilig som da «the mad woman in the attic» døde på bålet. Jeg hadde venta så fælt på at Rochester og Jane skulle få hverandre. Huset står i full fyr, og opp av aska vokser muligheten for lykkelig samliv mellom de som hadde vettet, dannelsen og klassen, for Jane viste seg jo å være av god byrd, og det kombinert med hennes moralske styrke og selvstendighet, var hun Rochester verdt. Fornuften og kjærligheten vant. Jeg var seksten og tenkte at det var fint at de fikk hverandre til slutt.