Jeg er misunnelig på aktørene i debatten om autonomiestetikken som har versert i media og tidsskrifter den siste tiden. Der dreier debatten seg om hvorvidt det er riktig å fortolke litterære verk estetisk eller historisk, tekstuelt eller kontekstuelt. Innenfor billedkunsten dreier det seg om hærverk og sensur. Og det faktum at verken installasjonen «Snøhvit eller sannhetens galskap», Kate Pendrys «Tales From A Wicked Child» og Chris Reddys utstilling «Anti Semite in the Name of God» ikke kan presenteres slik de var ment på grunn av reaksjoner fra samfunnet. Disse hendelsene har hver på sitt vis illustrert hvilke fortolkinger av kunstverk en i dag anser som adekvate. I forsvaret av verkene har en vært opptatt av å finne kunstnerens intensjon med å skape verket slik eller slik. Deretter bedømmes kunstverket etter hvorvidt kunstneren hadde gode eller dårlige intensjoner. I teksten «Intentional fallacy» beskriver W.K. Wimsatt jr og Monroe C. Beardsley allerede i 1954 skepsisen til å sette en forfatters intensjon lik verkets betydning. Intensjonen til opphavskvinnen kan ikke ha pretensjoner om å tilføye verket mer enn begrenset kunnskap. Grunnen er ifølge Wimsatt og Beardsley at forfatteren ikke har kontroll over betydingen idet hun har ferdigstilt sitt verk. En forfatter har ikke skapt det språket hun benytter; språket har betydninger eller konnotasjoner utover det forfatteren har mulighet til å kontrollere, fordi språket er et offentlig eie. Intensjonen blir dermed en liten del av verkets hele betydningssammenheng. Noen litteraturteoretikere går til og med så langt som til å si at intensjonen ikke har noen betydning i det hele tatt. Disse innsiktene kan med fordel overføres til diskusjonen om fortolkning av billedkunst. Et verk kan som kjent forandre og tilføres betydning i hvilken sammenheng det settes i. Kunstnerens intensjon kan være å kommentere brutalitet som sådan, og publikum vil knytte det til en pågående krig. Et åpenbart eksempel er Johan Grimonprezs film «dial H-I-S-T-O-R-Y» (1997) om flykapring. Filmen tar for seg terroristorganisasjoners lite flatterende medierepresentasjon, gjennom å klippe sammen CNN og BBCs dekninger av flykapringer. Etter 11. september tilbyr dette verket absurde erkjennelsesmuligheter som ikke var mulig før de faktiske angrepene på New York. Verket har blitt noe annet enn intensjonen, det har blitt noe mer i samspillet med sin samtid. Det er likevel mulig å forstå hvorfor en intensjonell fortolkning er så utbredt i billedkunstmiljøet. Samtidskunstens manglende mottagelsesapparat i form av gode kritikker og fortolkninger, skaper en lettvint løsning: En henvender seg til kunstneren for å ikke trå feil. Det en imidlertid da har gjort er å hoppe over fortolkningen, og latt være å møte verkets egne påstander, erfaringshorisonter og logikk. Det er på høy tid å forlate denne praksisen, og utvikle kunstteori og kunstkritikk som er like avansert som verkene.