«Symbalon» sa grekerne, og mente noe som kom sammen, og passa til hverandre. Det som kom sammen var noe som var brukket i to, og to parter fikk hver sin del. Når så de to delene kom sammen igjen og passet, visste begge to at aha, du er den riktige. Det var et identifikasjonsmerke og bevis på felles hensikter. Vi sier aha, det er en av våre. Det er et lite smykke rundt halsen på en lærer i Kristiansand som får det til å klikke for elevene hans. Aha, han … Men det klikker helt feil. Aha, ikke han. Han kan vi ikke stole på. Han er ute etter oss. Men læreren er ikke det. For læreren er det ikke noe annet enn et smykke. For elevene hans er det lada med mening. Hadde smykket i halsen vært en svastika, et hakekors, hadde alle protestert. Men det er fordi en mislykka østerriksk kunstmaler med chaplinbart greide å tømme det og lade det på nytt i løpet av noen få mellomkrigsår. Barten er også ødelagt for alltid.