VG sjokkerte nasjonen i forrige uke da avisa brakte nyheten om de norske soldatene i Kosovo sine skudd mot provinsens løshunder. Siden gikk debatten om hvordan i all verden topptrente norske soldater kunne få seg til å skyte disse hundene. Heldigvis stoppet ikke diskusjonen der. Enkelte stilte også spørsmål ved avstanden mellom soldatene og befolkningen de er satt til å hjelpe, og trakk fram en tidligere undersøkelse som viste urovekkende og til dels rasistiske holdninger hos de norske soldatene. Det er relevante forhold å trekke inn. Kanskje ligger problemet likevel et annet sted. Kanskje skjer det en utvikling i utdanningen til de norske innsatsstyrkene som vi sender ut i verden på oppdrag av svært ulik karakter? Før var fredsbevarende det sentrale ordet når norske soldater skulle reise ut i operasjoner. I dag brukes stadig oftere begrepet fredsopprettende. I denne nyansen ligger ikke bare mye politikk, men også svært ulike krav til soldatenes kvalifikasjoner. For å kunne utføre et fredsbevarende oppdrag på en god måte, kreves gode holdninger og store kunnskaper om det samfunnet man skal arbeide i. I et slikt perspektiv blir hundedrapene urovekkende, fordi de avdekker at de aktuelle soldatene neppe har gått gjennom en god nok opplæring før de reiste. Sakens faktum er at Norge har sendt urolige, skyteglade ungdommer i uniform for å bevare den skjøre freden i et område som har mer enn nok skyteglade ungdommer fra før. De tårene vi feller i denne saken, er altså for den norske soldats mangelfulle opplæring. Hvis Stortinget i det hele tatt skal ha muligheten til å sende norske soldater på fredsbevarende oppdrag, må Forsvaret utdanne soldater til dette formålet. Ikke bare til kampoppdrag. Vi håper politikerne har med seg dette når de til våren behandler den nye langtidsplanen for Forsvaret.