Todorovs trehodede troll
- Det finnes en håndfull samtidsanalytikere jeg alltid lytter til, nær sagt uansett hva de ytrer seg om. Tzvetan Todorov er en av dem. Han er vanskelig å plassere, selv til fransk intellektuell å være. Han har blant annet skrevet om kulturforståelse, imperialismehistorie og totalitære systemer, men er selv verken antropolog, historiker eller politolog. (Av profesjon er han litteraturforsker, men det er lenge siden han skrev noe særlig om litteratur.) Nå som Edward Said er borte, er Todorov en av de få markante globale stemmene som går inn for det vi kan kalle en syltynn universalisme, altså en etikk som er generøs overfor forskjellighet, men som setter grensen så snart forskjelligheten går på menneskeverdet løs. I avslutningen til sitt store verk om franske oppfatninger av fremmede folkeslag, «Nous et les autres» (Vi og de andre), lanserer Todorov Jean-Jacques Rousseau som et fyrtårn av besinnelse og forstandighet i et hav av kulturell renhetsdyrkelse. Om den har positivt eller negativt fortegn, altså om den fremstår som romantisering eller som etnosentrisme, spiller til syvende og sist ikke så stor rolle: poenget er at renhetsdyrkelsen, som har vært så utbredt i fransk åndsliv, er en type intellektuell tvangsnevrose som dessuten er dypt uredelig overfor virkelighetens virvar.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn