«Lær av Norge» var omkvedet i europeisk fagbevegelse etter at arbeidsmiljøloven ble vedtatt i 1977. I de 27 årene som har gått siden den gang har loven vært et nyttig verktøy for å gjøre norske arbeidstakeres hverdag levelig. Et eksempel er retten til å stå i stilling ved oppsigelse. Det har hatt en preventiv virkning på ustyrlige arbeidsgivere som vil kvitte seg med en ansatt som ikke faller inn i folden. Det har vært upraktisk for arbeidsgiverne som har vært nødt til å betale lønn til den oppsagte i opptil flere år etter at oppsigelsen kom. Nettopp dette har lagt press på arbeidsgiverne til å finne minnelige løsninger. Når arbeidslivslovutvalget nå foreslår at retten til å stå i stilling innskrenkes, vil det gi økt rom for arbeidsgivers innfall. Ikke minst når det gjelder arbeidstid, har utvalget tråkket langt utenfor det som er forsvarlig. Det skal bli lov for arbeidsfolk på tre måneders opphold i Norge å jobbe 78 timers uke. Dette tilsvarer nesten halvparten av døgnets timer. Det blir lov å øke ukentlig arbeidstid fra 40 til 48 timer, eller med 20 prosent. En skal ikke ha jobbet mange år for å skjønne at dette er galskap og helseskadelig. I utvalget har representantene fra fagbevegelsen utgjort et bastant mindretall. Direktør Ivar Leveraas fra arbeidstilsynet har nesten gjennomført plassert seg på arbeidsgiversiden. Det samme har representantene fra alle departementene gjort. Sosialdepartementets representant, Olaug Bakke, er plassert trygt sammen med arbeidsgiverne. Departementene har ikke gjort en selvstendig faglig vurdering, men har opptrådt som Victor Normans stemmekveg.