*Arrestasjonen av mulla Krekar er en historie vi kan og bør lære noe av. Måten denne saken har vært håndtert av påtalemyndighetene på, står som et lysende eksempel på rotete saksbehandling, unndragelse av innsyn og urovekkende anvendelse av Norges nye antiterror-lover. Da etterforskningen av Krekar-saken ble overført til Økokrim i februar i fjor, skjedde det etter at statsadvokat Lasse Qvigstad ville henlegge hele saken. Etterforskningen hadde til da ligget til Politiets Sikkerhetstjeneste (PST). Det viktige med dette, er at Stortingets instrument for kontroll med de hemmelige tjenestene, EOS-utvalget, hadde innsyn i hvordan politiet håndterte saken. Med overføringen til Økokrim forsvant innsynet. Avsløringene om møtevirksomhet mellom påtalemyndighet og regjeringsapparatet i saken, gjør et slikt innsyn fra EOS-utvalget ekstra viktig. Hva var de egentlige motivene for å fortsette med etterforskningen? Skyldtes det rett og slett politisk press fra USAs side? Det er ikke godt å si, men beslutningen om å fortsette etterskningen, nå under Økokrim, falt sammen med de avgjørende ukene før angrepet på Irak. På tampen av diskusjonen om begrunnelsen for krigen, svirret rykter om at organisasjonen Ansar al-Islam utgjorde et slags bindeledd mellom Saddam Husseins regime og al-Qa'ida-nettverket. Disse ryktene er forstummet for lengst. Mulla Krekar utsettes for nye beskyldninger fra sine motstandere i Nord-Irak, som det gjenstår å se om stemmer. Nå starter kampen hans for erstatning for behandlingen han og hans familie har fått gjennom denne lange prosessen. Hvilken lærdom skal vi trekke av dette? I alle fall den at det finnes et stort smutthull i de folkevalgtes innsyn i de hemmelige tjenestene. Dersom Økokrim skal jobbe med denne type saker, av mer politisk enn økonomisk karakter, er det nettopp en hemmelig tjeneste de utvikler seg til å bli. Tettes ikke dette smutthullet, er det grobunn for mer politiarbeid av samme omdiskuterte kvalitet som det Lund-kommisjonen i sin tid avdekket.