Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Nattarbeid

Knut Ameln Hoem
  • Jeg har ikke ord for hvordan det høres ut når sønnen min skriker. Lyden stiger gjennom den vesle kroppen hans. Det blir dødsens stille. Så plutselig er det som han vrenger til med all verdens wah-wah- og fuzz-pedaler. Skrikene går faktisk gjennom marg og bein. Jeg vet ikke hvor seint det er. Moren hans ligger på sofaen i stuen med store, selvlysende propper i ørene. Nå er det to uker siden hun sluttet å amme ham om natten, men han våkner fortsatt. Sengen hans står helt inntil sengen vår. Hodet og pusten hans ligger inntil øret mitt. Jeg velter ut av sengen, og famler meg fram til ham, der han nå sitter i sprinkelsengen. Så tar jeg tak under armene hans, og løfter ham over på magen. Deretter dunker jeg ham svakt i baken 3-4 ganger med knyttneven, mens jeg stryker ham over dyna med venstre armen. Erfarne foreldre vil nå sikkert ha forstått at jeg har latt meg inspirere av den såkalte buffe-metoden til svenske Anna Wahlgren. I «Barneboka» forteller hun om hvordan man buffer barn som ikke vil sove i søvn. Hun sammenligner det med å hakke en stor bunt persille. Jevnt og trutt. Og med innlevelse. Det virker, men hvor lenge? Hvorfor sover han så urolig? Jeg blir sittende på sengekanten og venter på at pusten hans skal roe seg. Skriket hans ringer fortsatt i kroppen min. De siste månedene før jeg gikk ut i permisjon var jeg plaget av øresus. Jeg trodde først at det skyldtes utstrakt og langvarig bruk av Sennheiser hodetelefoner. Bedriftslegen mente på sin side at den høyfrekvente tonen i hodet mitt var av psykosomatisk karakter, og skyldtes stress og ingenting annet. Etter fødselen forsvant ringingen mirakuløst, men nå er den tilbake. Så skriker han igjen. Jeg orker ikke mer, og da gjør jeg akkurat det Anna Wahlgren har sagt jeg ikke skal gjøre. Jeg tar ham opp. På veien smeller hodet mitt borti en av de tre bokhyllene en barnløs utgave av meg selv skrudde opp på veggen en gang. Sinnet stiger i meg. Det er i denne situasjonen jeg forstår betydningen av ordet filleristing. Jeg tenker på alle historiene om foreldre som mister kontrollen og fillerister barnet sitt. Det er bare så fortvilende å tenke på. For en baby har et så stort, tungt hode på den lille kroppen. Vi får bare ikke gjøre det mot dem. De kan få indre blødninger. I stedet vender jeg aggresjonen min mot leiligheten, og at vi bor så trangt. Jeg vil at soverommet skal bli et voksen-rom igjen. Nå er vi inngjerdet av sprinkelseng, stellebord og en stinkende bleie-bøtte. Jeg lengter etter en bar sentralt i Oslo sentrum, hvor jeg vet jeg ville treffe folk jeg kjenner selv på en ukedag. Lørdag fikk vi barnevakt, og gikk og så en helsprø oppsetning av «Eit draumspel» av Strindberg på Det Norske Teatret.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent