I 1826 møttes representanter for Russland og den nye norske staten i union med Sverige for å fastsette grensene. Sveriges tap av finske områder hadde etter 1809 gjort Russland og Norge til naboer. I ettertid ble forhandlingsresultatet kritisert i begge land. Det gikk rykter om at den russiske sjefsforhandleren var bestukket. Ti reveskinn og 2000 spesidaler var det som skulle til for å gå med på norsk tolkning av grensesettinga, ble det sagt i Moskva. I Norge mente kritikere at avtalen var en fullstendig seier for det russiske synet. Resultatet av grenseforhandlingene var at samenes rett til egne næringsvalg ble svakere. Avtalen åpnet for norsk bureising i området. Jord og skog skulle overtas uten innblanding fra verken samer eller russere. Norske myndigheter stilte seg uforstående til at «ville mennesker» hadde ideer om at de var forrådt av Russland fordi Norge hadde fått for stor del av deres land. Russerne ville ha Norge til å anerkjenne østsamenes rettigheter ved at ny innflytting til det tidligere fellesområdet skulle forbys. Norske koloniseringsinteresser gikk imot et slikt syn. For den unge norske staten i skyggen av Sverige, var jordbruk viktigere enn reindrift og «primitiv» nomadisme. Påstander om at fangstsamfunn nødvendigvis måtte forbli fattige, ble brukt for å rettferdiggjøre en aggressiv agrarpolitikk. For å bringe velstand til området måtte norske nybyggere overta østsamisk land. Samene ble fordrevet fra sommerfiskeplassene, bostedene ble revet eller overtatt som lagringssteder for nybyggernes høydotter.