På barrikadene
- I Makedonia streiker 36 000 lærere og kulturarbeidere på alle nivåer fra universitetet i Skoplje til personalet i barnehagene. Alle kulturinstitusjoner og skoler er stengte. Forbundet som er det største i makedonsk LO har fått et par tusen nye medlemmer i de ti dagene streiken har vært i gang. Tillitsmennene var meget militante og sier at praktisk talt alle medlemmene slutter opp om streiken, som også får støtte av de fleste medier. LO-huset er en stor blokk i sekstitallsstil, arven fra det gamle systems lojale fagforeninger merkes i det ytre. Heisen knirker og går langsomt opp til åttende etasje, der forbundet holder til. Her møter vi en samling opphissete, men sterke mennesker som med kraft og temperament står på krava. Liknende kjempere har jeg møtt ofte under og etter kommunismen. Ja, det var som å komme tilbake til Solidaritetstidens Polen, de samme støvete stygge kontorene, de samme typer mennesker, de samme ugjennomtrengelige røykskyene. Nå under streiken røyker vi mer enn noen gang, sa de unnskyldende. Også i Polen begynte opprøret i intelligentsiaen, det var ikke nytt for meg at lederen var en professor i litteraturhistorie og at alle fra barnehagelærerinner til operasangere var mobiliserte. De var pene mennesker mine nye venner på fagforeningskontoret. De ville ikke demonstrere på gatene, men sto fast på å streike til de fikk full forhandlingsrett og kunne være med på å bestemme samfunnsutviklingen. Ja, det dreier seg om det man i gamle dager i DDR kalte «die Macht-frage». Dette blir spesielt vanskelig når streiken retter seg mot en sosialdemokratisk regjering. LO-lederen har bare hatt ett møte med statsministeren siden regjeringsskiftet i 2002. Statsrådene barrikaderer seg bak byråkrater får vi høre. De kunne vært bra folk, men etter et par år i regjeringsposisjon har de ikke lenger jordforbindelse. Denne historien fikk jeg høre i Makedonia i februar, det samme hørte jeg i Sarajevo i desember og tidligere i Kroatia. Nå har sosialdemokratene mistet makten i Kroatia og i Bosnia. Det er ikke tilfeldig at det var et stort forbund av statsansatte som gikk i streik. De har større styrke enn de mange i den private sektoren som kan bli satt på gaten når som helst og som ikke er organiserte. LO i Makedonia, som har to millioner innbyggere, har bare 93 000 medlemmer og folk flest er redde for å streike. Ingen har tenkt på å organisere de arbeidsløse, selv om de er de som først kan bli innfanget av fascistiske, nasjonalistiske eller uansvarlige populistiske ideologer. Økonomien står stille, reelt er i mer enn førti prosent arbeidsløse. Ingen vil investere i Makedonia, der det var en væpnet konflikt med lokale albanere i 2001. Folk har ikke bare mistet jobbene, de er stilt mer eller mindre utenfor samfunnet. Et nytt demokrati kan ikke fungere hvis det ikke er jordforbindelse. De 36 000 streikende i Makedonia vil ikke settes utenfor. De vil ha kollektivavtaler og være med på å diskutere budsjetter og lønnsvilkår. Men dette er ikke bare en kamp for lærere og andre kulturarbeidere, det er en kamp for de enda dårligere stilte. De som ikke kan forsvare seg. Selv om denne streiken var en ny utgave av konflikter jeg har fulgt helt siden Solidaritetstiden i Polen var det noe nytt å lære denne februardagen i Skoplje. Våre polske venner fikk hjelp utenfra den gang for tyve år siden. Nå ber fagforeningsfolkene om internasjonal støtte. Vi få se hva de kan få, folk er ikke blitt særlig mere solidariske de siste tyve årene.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn