Et problem for dem som ønsker å bli kjent med den klassiske musikken, er det mangfoldet av innspillinger som til en hver tid er tilgjengelige av standardverkene. Å kjøpe Bachs «H-mollmesse» eller «Beethovens femte symfoni», er derfor ingen enkel sak. Hvilken innspilling skal jeg velge? Er det i det hele tatt viktig hvilken jeg velger? Snakker vi ikke tross alt om musikk som er så stor at bare vi får verket i en fremførelse med kjente kunstnere, så vil vi uansett få del i denne storheten? Svaret på disse spørsmålene er stort sett ja, men ikke alltid. Det er i hvert fall min erfaring. Jeg har ved flere anledninger gått til anskaffelse av innspillinger som er regnet som de absolutt ypperste, men verkene har like fullt nektet å åpne seg. Jeg er blitt fortalt at innspillingene er store, jeg har lest at de er store, ja, jeg innbiller meg til og med at skjønner hvorfor de er store. Men jeg har ikke blitt følelsesmessig engasjert i dem. Jeg tar sjansen på å nevne ett tilfelle: Schuberts romanser og sangeren som i etterkrigstiden står som den kanskje største tolkeren av dem, Dietrich Fischer-Dieskau. Denne nestoren innenfor den tyske romansekunsten har brakt sjangeren til uante høyder. Han har greid det som må være enhver musikers drøm: å bli identisk både med sjangeren og den komponisten han fremfører. For mange står han rett og slett som inkarnasjonen av Schubert-tolkeren, og det helt fortjent. Det var derfor ikke så rart at det var Fischer-Dieskau jeg gikk til anskaffelse av da jeg for knapt 20 år siden skulle sette meg inn i et par av romansesyklene til Schubert, henholdsvis «Die Winterreise» og «Schwanengesang». (Begge innspilt på Deutsche Grammophon.) Jeg følte meg kultivert da jeg lyttet til Fischer-Dieskaus suverene diksjon, den formidable tekstforståelsen og en stemme med absolutt kontroll. Men jeg ble ikke berørt. Uansett hvor flotte jeg syntes sangene var og hvor suverent Fischer-Dieskau fremførte dem, ble jeg bare sittende med følelsen av å være en like flink lytter som Fischer-Dieskau var en flink sanger. Det skulle gå flere år før jeg endelig kom inn under huden på disse romansene, nærmere bestemt på begynnelsen av 1990-tallet da jeg kom over to cd-er med «Schwanengesang» og «Winterreise» framført av Peter Schreier. (Nylig utgitt på Decca i en lavpris 3cd-boks med «Die schöne Müllerin».) Hva var det så jeg fant hos Schreier som jeg ikke fant hos Fischer-Dieskau? Peter Schreier går enda lenger i tekstfortolkningen enn Fischer-Dieskau. Han nærmest spytter konsonanter og går sånn opp i teksten at han av og til ofrer velklangen. Han tar deg med til grensen for hva det er mulig å uttrykke med en stemme innenfor romansesjangeren, men han overskrider den aldri. Sammenlignet med Schreier virker Fischer-Dieskau så forferdelig kontrollert. Det er som om ingenting annet står på spill enn det å fremføre «den gode romanse». Det er for mange mer enn godt nok. Og kanskje er det etter hvert også blitt det for meg, i hvert fall av og til. For jeg må innrømme at jeg setter større pris på Fischer-Dieskau i Schubert nå enn for 15 år siden. Men én ting står klart: Det var Peter Schreier som åpnet Schuberts «Winterreise» og «Schwanengesang» for meg. Paradoksalt nok var det også han som fikk meg til å sette større pris på Dietrich Fischer-Dieskau som Schubert-tolker. Men det var altså først etter at jeg hadde kommet innenfor. Og det var ikke Fischer-Dieskaus fortjeneste. Egil Baumann (f.1957), utdannet musikkviter. Han arbeider som musikkformidler