Gud
Gud vet hvor mange ganger jeg blir nødt til å skrive om allskaperen. Kosmos er kanskje et bedre navn, men så vidt jeg vet er Gud aldri blitt døpt. Så navnet spiller vel mindre rolle. Selv foretrekker jeg å beskrive naturen. Men Gud – med stor G – krever naturligvis sin helt egen omtale. Det var noe jeg av naturlige grunner glemte i fjor, siden det var så mye annet å skrive om. Gulrøtter, gullfisker, gylne aksjer, gretne gledesdrepere. Noe skulle jeg skrive om på bokstaven G, og da valgte jeg glad i hu det mest nærliggende, nemlig begrepet gal. Noe jeg naturligvis ikke visste noe om. Og så var det noen som ødela tittelen på den teksten (sorry! red. komm.).Glem det! Vi konsentrerer oss om Gud. Hun skal altså skrives med stor G, for om det er om ikke døpenavnet, så i hvert fall det personlige navnet hennes. På vårt språk. På gammel-egyptisk het hun sannsynligvis Isis. Om ikke døpt, så er det snakk om et slags personnavn på krefter som slett ikke er personer. (Jeg skriver det, for jeg er ikke monoteist).Gud, Jehova, Allah – sannsynligvis opptegnet kronologisk i denne oppramsingen, siden det er mange grunner til å tro at islam kom sist, men at Det nye testamentet ble skrevet før Det gamle testamentet – er ikke akkurat skikkelser jeg bryr meg om. Tilbedelsen av de såkalt monoteistiske størrelsene har en stygg tendens til å føre til mer fundamentalistisk fanatisme enn dyrkingen av et demokratisk og mangfoldig gudebilde. Her har de kristne et problem. Det har jeg vært inne på før. Hvordan kan Gud Fader, Sønnen og Den hellige ånd noensinne oppfattes som en monoteistisk størrelse? Problemet er at mangfoldet ikke hjalp de kristne. De ble ikke mindre fundamentalistiske av den grunn.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn