Arbeiderpartiets næringspolitiske talsmann Olav Akselsen er bekymret for norsk industri. Dette førte han i helgen ut i et frontalangrep på SVs miljøpolitikk, med anklager om at «SV har ingen politikk på dette området». I går ble stafetten fulgt opp av LOs nestleder Roar Flåthen, som i Aftenposten støtter angrepet på SV og slår ring om Ap. Det er all grunn til å diskutere SVs politikk overfor norsk industri. Problemet med både Akselsen og Flåthens argumentasjon er at de ender opp med å redusere dette til kun et spørsmål om energi og miljøavgifter. Så enkelt er det selvsagt ikke. «Det er Arbeiderpartiet som har stått industriarbeiderne nærmest gjennom historien», hevder Flåthen. Nu vel. Det kan ha mye for seg når det gjelder 1950- og 60-tallet, men etter liberalismens inntog, har Arbeiderpartiet vært med på å styre norsk industri inn i krisa, blant annet gjennom politisk fristilling av Norges Bank og støtte til en pengepolitikk der et rigid krav om lav inflasjon har blitt satt foran arbeidsplasser. Dette har ført til en kronekurs som igjen har skapt problemer for både tradisjonell industri og fiskeriindustrien. Det hadde selvsagt vært mulig å endre instruksen til Norges Bank og brukt pengepolitikken til å styrke industriens konkurranseevne. Dette er politiske valg. Det var også et politisk valg da Arbeiderpartiet støttet en delprivatisering av Statoil som har bidratt til at selskapet har kunnet sende milliardkontrakter ut av landet uten at norske politikere har gjort noe for å gripe inn. Det er vel og bra med engasjement for industrien, men man må også være villig til å se konsekvensene av egen politikk. Vi skal selvsagt ikke underslå at tilgangen på energi er viktig for industrien. Men er bygging av gasskraftverk den eneste løsningen, slik Akselsen synes å tro? Vi tror ikke det. Man må kunne diskutere andre måter å sikre industrien energi på enn gjennom gasskraftverk.