Det er kommet ytterligere fire innlegg mot min holdning til selvmordsbombing og væpnet motstand i Irak, fra Eivind Johansen (29. januar), Jan Roger Ljønes (30. januar), Tim Robinson (31. januar) og Vegard Velle (3. desember). Alle fire forfekter synspunkter som man kjenner igjen fra Internasjonale Sosialister (IS) i Norge og fra Socialist Workers Party (SWP) i England, skjønt Johansen og Ljønes også framstår som SV-medlemmer. Hva slags brutalisering er det som nå griper om seg på norsk venstreside? Mens salig Friedrich Engels mente at maskingeværet gjennom sin destruktive kraft hadde gjort krig avleggs, står nå den ene militante «anti-imperialisten» etter den andre fram og tar til orde for flere Vietnamkriger. Og selv om for eksempel Velles innlegg er holdt i en moderat form, har det et ekstremt innhold som gjør meg både trist og opprørt. Har han i det hele tatt tenkt over hvorvidt det den jevne iraker nå trenger, er mer krig – eller borgerkrig? Det virker ikke slik. Hovedsaken for ham er å støtte alle som vil krige, så lenge det skjer i den irakiske nasjonens navn. Hva det har med anti-imperialisme å gjøre, begriper ikke jeg. I motsetning til folkene i IS har jeg sans for en marxistisk tilnærming til mellomnasjonal maktpolitikk. Det vil kort sagt si at imperialismen – uten anførselstegn – er et system av stater som konkurrerer på det kapitalistiske verdensmarkedet. I dette systemet hevder alle seg som best de kan gjennom realpolitikkens tradisjonelle midler. Det er illevarslende når Velle & co. vil starte sin politiske karriere gjennom øvelser i rent taktisk betinget realpolitikk (så som støtte til kurdere i Tyrkia, kamp mot alt kurderne har oppnådd i Nord-Irak). Hvis imperialismen er et system, er den ikke et resultat av bestemte personers, konserners eller nasjoners maktbegjær, det er heller slik at de mektige har makt fordi de har hevdet seg i den internasjonale konkurransen som alle ønsker å hevde seg i. Det ønsker selvfølgelig saddamister, baathister, religiøse fundamentalister og all verdens terrorister også, og å hjelpe slike folk til makten har ingen ting med anti-imperialisme å gjøre. De er ikke mer mot imperialismen enn mislykte, små mafialedere i sin kamp mot mektige mafialedere er mot mafiavesenet. Det betyr at motstand mot krig og imperialisme ikke kan ta form av krig mellom nasjoner. Derimot kan den utvikles gjennom samarbeid blant bevegelser som går inn for nedrustning, demokrati og sosial rettferdighet i sitt eget land. I den forbindelse blir det faktisk et visst poeng i å se nærmere på hva slags sosiale og politiske krefter som står mot hverandre i Irak. Jeg regner med at Irak i lang tid framover kommer til å slite med problemer landet har felles med for eksempel Kosovo, Afghanistan og afrikanske land utsatt for «nasjonsbygging». Slike land lider under en privatisert økonomi, men de er ikke klassiske kolonier, og veien til demokrati og sosial rettferdighet kan ikke gå gjennom væpnet kamp mot alle «kollaboratører». Eller må det irakiske demokratiet først renses fysisk for kurdiske politikere, kommunister, FN-ansatte og arbeidsledige som rett og slett søker seg en jobb i politiet? Jeg skjønner godt at organiserte arbeidsledige i landet hater den væpnede «motstanden» som pesten. (At noen av dem kanskje vil finne det nødvendig å væpne seg i rent selvforsvar både mot amerikanere, islamister og baathister, er en annen sak, det er ikke det vi diskuterer.) Med det sier jeg takk for meg i denne debatten.