Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Aids-kur til de få

Elizabeth Nygaard
  • De fleste hiv-smittede i rike land har tilgang på aidsmedisiner enten gjennom forsikringsordninger eller offentlige velferdsordninger. I fattige land er det fremdeles slik at staten ikke har råd til å subsidiere (enten fullt ut eller delvis) medisin til alle smittede. Myndighetene står overfor problemet med å velge hvilke grupper av befolkningen som skal få gratis eller billige medisiner, og følgelig bestemme hvem som skal overleve og hvem som må dø av aids. Hvilke kriterier skal legges til grunn for å velge? Som eksempel på argumenter i en samfunnsøkonomisk analyse av dette problemet, skal jeg bruke to gruppers (menns og kvinners) bidrag til økonomien. Men problemstillingen er den samme når en må velge mellom andre grupper, for eksempel mellom yrkesaktive og ikke-yrkesaktive, eller mellom unge og gamle når en skal fordele for eksempel kostbare helsetjenester. Når det er knapphet på et gode i den forstand at det ikke er nok til alle, vil en fra et samfunnsøkonomisk ståsted være opptatt av at godet fordeles slik at velferden for samfunnet blir størst mulig. Dersom virkningene for samfunnet blir forskjellig hvis kvinner får aidsmedisiner enn hvis menn får det, kan det være riktig å ha forskjellige fordelingssystemer for menn og kvinner. Det finnes ulike prinsipper for å fordele eller rasjonere medisiner. Salg og kjøp i markedet er én måte, direkte fordeling er en annen. Priser rasjonerer medisiner slik at det er de som har betalingsevne og -vilje til å kjøpe til gjeldende pris som får medisiner. Aidsmedisiner ble lenge tilbudt til monopolpris på grunn av patentbeskyttelsen av medisinen. Prisene har falt betydelig, takket være internasjonalt og folkelig press. Men selv om medisiner blir tilbudt til frikonkurransepris, kan prisen være høyere enn det som er samfunnsøkonomisk optimalt, og fordelingsvirkningene kan være politisk uakseptable. En samfunnsøkonomisk riktig pris skal reflektere alle virkninger av medisinen, både de som angår den smittede direkte, og de som angår andre og som den smittede ikke tar hensyn til i sin beslutning om å kjøpe medisiner, såkalte eksternaliteter. Ved positive eksternaliteter, er samfunnets samlede nytte av medisinbruk større enn den nytten den enkelte pasienten har, og det vil være samfunnsøkonomisk riktig å subsidiere medisiner. Eksternalitetene kan være forskjellige om det er menn eller kvinner som får medisin. Medisiner kan også kjøpes av en offentlig eller privat instans og fordeles direkte til prioriterte grupper. Hvem som skal få medisin, kan i dette tilfellet bli bestemt ut fra andre kriterier enn betalingsevne og -vilje hos de smittede. Medisiner reduserer virusmengden i blodet slik at de smittede blir friskere. Dette er en direkte virkning og gjelder både for kvinner og menn. For begge kjønn gjelder det også at mindre virusmengde i blodet reduserer sannsynligheten for å smitte seksualpartnere. Dette er indirekte virkninger som den smittede kanskje ikke alltid selv tenker på (eksternaliteter), men som er svært viktig for samfunnet. Kvinner blir lettere smittet av hiv-positive menn enn omvendt. Ut fra dette argumentet isolert sett, burde det være viktigere å gi medisiner til menn enn til kvinner. Mindre virusmengde fører også til redusert sannsynlighet for å smitte barn ved fødsel og gjennom morsmelken. Denne virkningen kan være internalisert hos mødre som har mulighet til å kjøpe medisiner og vil i så fall bli tatt hensyn til i deres betalingsvilje. Men dette vet vi ikke nok om, og vi vet i alle fall at de som er for fattige til å kjøpe medisiner, ikke kan redusere barnas risiko for smitte. For å være sikker på at denne virkningen blir tatt hensyn til, bør medisiner til gravide og ammende kvinner subsidieres. Når hiv-smittede blir friskere, blir de i stand til å arbeide. Kvinner arbeider mer enn menn i uformell sektor med jordbruk og annen hjemmeproduksjon til eget konsum, samt med omsorgsarbeid. Siden kvinner i større grad enn menn tar seg av barn, er en viktig følgevirkning av at kvinner får medisiner at det blir færre barn uten foreldreomsorg. Menn arbeider mer i formell sektor og bidrar dermed med pengeinntekt. At menn får medisiner, fører til at konsumet av markedsgoder i større grad kan opprettholdes. Deler av verdien av det som produseres i formell sektor trekkes inn til det offentlige i form av skatt og deles videre ut til ulike fellesskapsoppgaver i samfunnet. Dessuten er helseforsikring ofte knyttet til arbeidsforhold. Hvis den som er i et formelt arbeidsforhold dør, kan de etterlatte miste tilgang til kostbare helsetjenester. Disse forholdene er viktige følger av at menn får medisiner. Når en setter argumentene opp mot hverandre, kan en komme fram til at den ene gruppen bør prioriteres. Det betyr ikke at den andre ikke skal få medisiner. Men implikasjonen er at en bør utforme politiske virkemidler som sikrer at den prioriterte gruppen får. Da bør for eksempel medisiner til den ene gruppen subsidieres mer enn til den andre, selv om begge grupper hadde hatt lik betalingsevne. Eller en kan lage fordelingssystemer og tiltak som når den prioriterte gruppen. Et eksempel på dette er gratis medisiner til gravide og ammende hiv-smittede. En kan stille spørsmål om det er etisk forsvarlig at en persons eller en pasientgruppes bidrag til samfunnet skal være avgjørende for å få muligheten til å leve lengre. Det kan hende at slike valg vil være moralsk ødeleggende for et samfunn. Det kan kanskje skape forhold mellom mennesker som er mer til skade enn det en vinner ved å ta hensyn til at samfunnet får større nytte av at en gruppe prioriteres framfor en annen. Dette er et politisk spørsmål som økonomifaget ikke gir svar på. Elizabeth Nygaard er samfunnsøkonomØkonomene Rune Skarstein, Camilla Bakken Øvald, Elizabeth Nygaard og Peder Martin Lysestøl skriver hver torsdag i Klassekampen. Radikalt økonominettverk finner du på www.okonominettverket.no

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent