Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Ut av sirkel

Nils-Øivind Haagensen

Har du sett filmen «Wall Street»? Oliver Stones versjon av børs og kapital, med pengegrossisten Gordon Gekko (nydelig spilt av Michael Douglas) i sentrum. Sett den? Ja? Uansett, i den filmen et sted, snakker nevnte Gordon Gekko med jappejyplingen Bud Fox (spilt av Charlie Sheen) om penger, om å tjene penger, om å tjene mye penger, om å være en «player», eller: en stinnrik megler og investor; og om hva det innebærer. Det handler ikke om å reise på første klasse og ha det generelt sett komfortabelt, sier Gekko, det handler om å eie sitt eget fly, om å være rik nok til ikke å kaste bort tida: «rich enough not to waste time».Og det er ei plagsom setning, ikke sant?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Syt, menn!

[]

I en av de mange avisartikler som tar for seg «vaginalstaten» om dagen, i lørdagens Dagsavisen, uttaler Runar Døving: «Det er kvinnen som bestemmer hvor skapet skal stå. Hjemme foregår likestilling systematisk på kvinnens premisser, aldri på mannens». Døving mener hjemmet og familien er viktigere for folk flest enn individuelle karrierer. Til det er det vel bare å si: Velkommen etter. Det er jo nettopp det debatten om den nye mannsrollen handler om. Mannen taper sosialt, fordi han prioriterer jobb. Kvinnen fikser bedre og bedre rollen som mor og «karrierekvinne», som det heter. Og hva skjer? Jo, det blir et syt uten like. Vi lever i en vaginalstat, klager en mann som har skrevet høyesteretts historie. En forfatter med machoimage, som plutselig går hen og skriver barnebok, påstår at kvinnedominans ødelegger barne- og ungdomslitteraturen. Sukk. Og i Dagsavisen kommer det fram at barna ikke har godt av bare å forholde seg til kvinnelige omsorgspersoner i barnehagen, på skolen og i hjemmet. Nei vel. Hva gjør vi med det?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Tsjetsjenias skjebner

Jørgen Johansen

Det har blitt mørkt før vi får ordentlig fyr på bålet denne påskeaftenen 1996. Vi er nærmere tjue personer som får oss litt varme i kroppen. Veden er bygningsmateriale fra et hus som er helt ødelagt av russiske bomber. Våren er kald og snøen ligger fortsatt flekkvis i Kaukasus. De som har overlevd Jeltsins krig de siste to årene klarer ikke å glede seg over at krokusen blomstrer og trærne igjen blir grønne. Ved hjelp av en tolk får jeg god kontakt med en eldre mann som har i bodd i et hus i nærheten. På samme måte som nærmere nitti prosent av alle hus i Tsjetsjenia er også hans barndomshjem bombet og ubeboelig. Han forteller at det er tungt å innse etter over sytti år at det meste han «har lært seg» gjennom et langt liv har vært løgn. Sovjetiske skolebøker og medier fortalte ikke sannheten om omverdenen og deres eget samfunn. Han innser at snart er livet slutt, og det kjennes litt tomt å ha levd hele sitt liv basert på løgn. Han hadde for kort tid siden hatt en samtale med en svensk oberst som arbeidet som OSSE-observatør i Grosnyj. Denne oberst «Olsson» hadde fortalt ham at i Sverige, vinteren 1995-96, var mediene og folk langt mer opptatt av hvordan burhøns hadde det, enn hvordan folk kunne overleve den russiske krigen mot tsjetsjenerne. «Det er vel også løgn?» spurte han med tårer i øynene. Jeg sov ikke særlig godt den natten …

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn