Tsjetsjenias skjebner
Det har blitt mørkt før vi får ordentlig fyr på bålet denne påskeaftenen 1996. Vi er nærmere tjue personer som får oss litt varme i kroppen. Veden er bygningsmateriale fra et hus som er helt ødelagt av russiske bomber. Våren er kald og snøen ligger fortsatt flekkvis i Kaukasus. De som har overlevd Jeltsins krig de siste to årene klarer ikke å glede seg over at krokusen blomstrer og trærne igjen blir grønne. Ved hjelp av en tolk får jeg god kontakt med en eldre mann som har i bodd i et hus i nærheten. På samme måte som nærmere nitti prosent av alle hus i Tsjetsjenia er også hans barndomshjem bombet og ubeboelig. Han forteller at det er tungt å innse etter over sytti år at det meste han «har lært seg» gjennom et langt liv har vært løgn. Sovjetiske skolebøker og medier fortalte ikke sannheten om omverdenen og deres eget samfunn. Han innser at snart er livet slutt, og det kjennes litt tomt å ha levd hele sitt liv basert på løgn. Han hadde for kort tid siden hatt en samtale med en svensk oberst som arbeidet som OSSE-observatør i Grosnyj. Denne oberst «Olsson» hadde fortalt ham at i Sverige, vinteren 1995-96, var mediene og folk langt mer opptatt av hvordan burhøns hadde det, enn hvordan folk kunne overleve den russiske krigen mot tsjetsjenerne. «Det er vel også løgn?» spurte han med tårer i øynene. Jeg sov ikke særlig godt den natten …
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn