I Frankrike startet det hele for femten år siden, da tre jenter ble utvist fra en skole i Creil utenfor Paris, etter å ha nektet å ta av skautet. De hevdet det var påbudt innenfor islam, og at de selv hadde valgt det. Saken fikk etter hvert en enorm mediedekning, og førte også til en forsterket akademisk interesse for islamske praksiser i drabantbyene, ikke minst blant unge med innvandrerbakgrunn, oppvokst i Frankrike. På 1980-tallet hadde den unge generasjonen gjort seg bemerket i fransk offentlighet gjennom sekulære organisasjoner som SOS Rasisme. Men mot slutten av 1980-tallet ble et skifte konstatert, ikke bare av forskere, men også av lærere og imamer. Stadig flere unge søkte til moskeer og islamske organisasjoner. Den sekulære politiske aktivismen syntes å være på hell. Også rektoren i Creil kunne berette om økt religiøs aktivisme blant unge, og sirkulasjon av islamske flygeblader på skolen. De mange tildekkede jentene som etter hvert stod frem i franske medier og forsvarte skautet, ble knyttet til dette nye drabantbyfenomenet. Ifølge forskere dreide det seg om et nytt religiøst fenomen, og de unge selv ga også uttrykk for å representere noe annet enn foreldrenes tradisjonsbundne og folkelige islam. De søkte det «sanne islam», og ga det religiøse normgrunnlaget en ny relevans og en ny fortolkning tilpasset egne erfaringer. Deres islam fremstod som strengt ortodoks. Religiøse ritualer strukturerte dagliglivet. Jentene dekket seg til, på en annen måte enn mødrene. Mødrenes hodeplagg var ofte både mønstret og de lot håret komme til syne.