Siste gang jeg hadde forbindelse med Svenolov Ehrén var i 2001 da jeg ba ham illustrere en situasjon fra min roman «Erindringer om Thorvald». Han sa da at han ikke følte seg bra, men at han meget gjerne ville gjøre det jeg ba om. Originalen har jeg i glass og ramme her hjemme. Jeg ble tidlig kjent med bokomslagene og scenebildene han laget. Det var noe drivende, noe sterkt levende som appellerte til alle mine sanser, og jeg var rett ut sagt meget stolt da han laget bokomslaget til min første roman – «SULIS». Ikke lenge etter ringte han og sa han hadde en gave til meg – et stort, grafisk arbeid, Kata Dahlstrøm, som han var blitt inspirert av under lesingen av romanen. Jeg vil tro Svenolov Ehréns grafiske arbeider fremdeles står sterkt og markant blant alle virkelig dyktige grafikere. Hadde ikke sykdom hindret det, skulle vi i fjor hatt to dager sammen i Stockholm. Vi var enige om se billedverker som anga sammenheng sykdom/kunst. Nå kan det aldri bli noe av, men en reise til Stockholm vil jeg ta om så med stokk og stav. Svenolov Ehréns politiske ståsted var venstre fløy. For det fikk han tåle krenkende angrep. Han visste meget vel at det alltid var og er regelen, at dersom kunsten ikke er villig til lefleriet, å bli brukt som klovn, er prisen uthenging, forakt og forfølgelse. Det koster å ha en holdning. Svenolov Ehréns samlede år skulle bli 76. Han fikk utrettet mye og lar oss ha så mye spennende og utfordrende å gå til. Jeg har hatt gleden av å regne ham som venn. Det takker jeg for og skjenker mitt glass til randen og tømmer det for en ekte kunstner!