Arkitektur dreier seg ikke kun om form og rom, men om tid, om menneskets tilstedeværelse på jorden. Med tilgjengelige redskaper har «arkitekter» helt fra fortidens Hellas til dags dato arbeidet i krysningen mellom situasjon, menneskenes liv og forestillinger, og arkitekturens konstruksjoner og materialer. Redskapene som arkitekter har hatt til rådighet har i århundrer vært brukt til å konstruere en ramme for livets ritualer. Rammen materialiserer livets løste- og uløste regnestykker. Alle ser vi verden forskjellig. Fra fortiden av har arkitektur gjenspeilet nettopp denne forskjellen: kulturer og verdensbilder som har kommet og forsvunnet; blitt transformert, tolket, videreført, parodiert eller snudd på hodet i forsøk på å orientere og aktivisere liv og tanker. Det er nemlig med arkitekturen som med andre kunstformer – musikk, litteratur, teater og film – den utvikles og aktualiseres for dagens samfunn. Vi må gjøre verden til vår verden, historien til vår historie. Det er der vi kan lære av den franske filosofen Paul Ricoeur, som påpeker viktigheten av at historie må plasseres til service for livet i stedet for å bli brukt av en disiplin som samler på informasjon. Vi må skjønne oss på forskjellen mellom oss og fortidens mennesker, deres religioner og verdensbilder, for så å uttrykke hva vi dagens kultur og generasjoner vil. Det er der arkitekturdialogen og debatten hører hjemme. Da kan også debatten endelig nærme seg spørsmål om etikk – og dermed erstatte den villedende oppfattelsen av historie som preger debatten om estetikk og byggeskikk, moderne versus historisk egenart.