Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Blair i minefeltet

[]
  • Det er for tidlig å starte nedtellingen for statsminister Tony Blair. Han har fortsatt tidligere fagforeningslederen og cruiseskippurseren, visestatsminister John Prescott, til å rydde opp i egne rekker. Men tirsdag var det så vidt båten bar, med bare fem stemmers overvekt (316 mot 311) for regjeringens omstridte forslag om å tredoble semesteravgiftene ved britiske univeristeter. Og opprøret kom i egne rekker. New Labour har i utgangspunkt et flertall på hele 161 mandater i Underhuset, men rundt 70 Labour-parlamentarikere trosset partipisken og andre sneik seg ut i korridorene. Derimot kom de skotske Labour-medlemmene Blair til unnsetning: Den nye universitetsloven gjelder nemlig ikke i Skottland. Blair befinner seg midt i sin «helvetesuke» – og han kommer ut av den helskinnet, men med dype render i huden. I dag og i morgen er det duket for storstreik i offentlig sektor hvor over 100.000 ansatte gjennomfører den største streiken siden gruvestreiken i 1984-85. Protestene gjelder ledelsens udemokratiske lønnsdiktat som betyr reallønnsnedgang for svært mange offentlige ansatte – og dermed medlemmer av Public Commercial Services Union (PCS), hvor mange går på minstelønn, 9900 pund i året, vel 125.000 kroner. Streiken skyldes også opprørthet over at ledelsen presset gjennom diktatet mens PCS holdt sin uravstemning om forslaget som gir lønnstillegg på 2,6 prosent – med en inflasjon på 3,2 prosent. Metoden avspeiler den maktarrogansen som Blair har vist overfor fagbevegelsen, ikke minst etter at han klekket ut Private Finnacing Initiative (PFI) som ytterligere åpner for privat virksomhet i offentlig sektor, blant annet innen helse. Blair var ikke villig til å diskutere PFI med fagbevegelsen, og flere forbund har nå vendt Labour ryggen ved å inndra finansielle bidrag og ved politisk å orientere seg mot andre partier.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent