Hun vil fram. Og opp. Gjerne til topps, selv om det vil ta resten av hennes levetid. Krype langs gulvet sammen med de mange, bermen, de kjedelige, vanlige og anonyme er ikke noe for henne. Her er så trangt. Støyete. Slitsomt. Svette og dårlig ånde setter seg i hår og klær. Hun føler seg nesten kvalt. Kvalm. Hun løfter hodet. Prøver å kikke over det bølgende havet av kropper, som snor seg hit og dit, fram og tilbake. En ekkel masse. Viljeløse. Tankeløse. Ryggesløse. Det er lettere å puste når hun strekker hals. Hun tar et overblikk. Hun føler seg ikke vel her nede på gulvet. Hun føler seg ikke hjemme. Det er ikke her framtida ligger. Hun er annerledes. Hun er spesiell. Hun skiller seg ut. Har finere klær, manerer og språk. Hun har god holdning. Hun har vilje og tæl. Det er lett å se. Så iøynefallende. For alle. Hun må vekk. Fort. Men hvordan?