Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Et annet Oslo er mulig

Knut Ameln Hoem
  • – Fryser du, gutten min? Det var en av disse kalde dagene i forrige uke. Plutselig får jeg det for meg at han fryser. Hvor skal vi gjøre av oss? På mange kaffebarer rundt om i Oslo har pene, unge, barnløse baristaer hengt opp høflige henstillinger om at jeg må la barnevogna stå igjen utenfor. Men nå tror jeg kanskje han fryser, og det er da jeg blir så inderlig lykkelig over å se kjøpesenteret på Sandaker. Det er sannelig en helt ny følelse. Sandakersenteret er som en norsk småby i miniatyr. En lang handlegate med butikker på hver side. Det er kanskje ikke Oslos vakreste by-rom, men det er barnevennlig. Langs butikkveggene har senteret satt opp benker. Det hadde de ikke behøvd å gjøre. Folk som sitter på benker kjøper ingenting. Stressede foreldre kan sitte og slafse i seg kebab med god plass til både vogna og seg selv. I ene enden av senteret ligger fortsatt biblioteket. I lesehjørnet har de ennå norske og utenlandske tidsskrifter. Rundt Rimi-butikken i andre enden fylles benkene opp av gamlinger i ivrig samtale. På Sandakersenteret får vi som ikke jobber på dagtid en slags følelse av at det er ålreit at vi bare er der. Er alt så bare fryd og gammen? Nei, flere av butikklokalene står tomme. Men, se! I et av de tomme lokalene har noen, muligens senterlederen, installert et lekerom for barn. Jeg har aldri ønsket at barna mine skal vokse opp i Oslo. Jeg blir så nedstemt av den offentlige fattigdommen i denne byen. Jeg ble vettskremt av å høre KrF-byråd Ann Katrine Tornås fortelle om hvorfor de dessverre er nødt til å selge kommunalt eid daukjøtt som Ekeberg-restauranten. Hva skjer med Sagene bad? Og kinoene? Til og med politikere fra Venstre forekommer meg skumlere i Oslo enn i resten av landet. Derfor har min strategi alltid vært å komme meg vekk før barna kommer i skolealder.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent