Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Flerkulturell frykt og frihet

Aslak Nore
  • Så er den over oss igjen: den opphetede debatten mellom vesten og resten, denne gangen formidlet som unge norsk-muslimske jenters rett til å bære religiøse hodeplagg, såkalt «hijab». Foranledningen denne gangen var et lovforslag fra den franske presidenten Jacques Chirac som – mye på grunn av landets spesielle sekulære tradisjon – tok til ordet for å forby religiøse symboler i fransk skole. Å lure Hege Storhaug fra Human Rights Center ut på galeien med å foreslå det samme i Norge var derfor ikke vanskelig. Senere har debatten tatt ulike veier. Somaliske kvinner har vist sin misnøye utenfor Stortinget og Thomas Hylland Eriksen startet polemikk mot Steinar Lem og norsk miljøbevegelse. Denne hvilte på gammelmodig slagg fra økopopulismen, tok avstand fra mangfold, pluralisme og urbane livsformer og – dermed det flerkulturelle Norge, hevdet han. At de bygdeintellektuelle med småbruker Olav Randen entret banen med sine tirader mot de urbane akademikerne var derfor rett og rimelig. Posisjonene var akkurat slik de alltid hadde vært. Det var en debatt som skrek etter Shabana Rehman og friske stemmer. Som aldri kom. Men hva handlet debatten om? Den handlet om at jeg ble ranet av tre somaliere i en mørk bakgate. I flere artikler og essays har undertegnede inntatt rollen som liberal og lett venstrevridd – noen vil kanskje si livsfjern – akademiker i disse spørsmålene. Med blant annet Marianne Gullestad og Thomas Hylland Eriksens hjelp har jeg forsøkt å dekonstruere «det norske» og stilt meg positiv til den endringen som skjer når folk med ulik etnisitet bor og arbeider på samme sted. Det ser jeg ingen grunn til å beklage. Større mangfold og intensitet er et opplagt resultat av en flerkulturell by. Hva Olav Randen enn måtte mene fra gardstunet sitt i Hallingdal; innvandringen medførte en grunnleggende forandring som gjorde det vanskelig å snakke om «rene» og «statiske» kulturer, i den grad det hadde vært mulig før. Og multikulturalismen førte dermed utvilsomt til større frihet. Men samtidig fører det flerkulturelle Norge også til større frykt enn det egalitære sosialdemokratiske etterkrigs-Norge. Nettopp denne frykten har den liberale akademikerfløyen aldri tatt konsekvensen av. For dem var frykten for innvandrere enten uttrykk for folkets trangsyn, eller noe enhver urbanist burde dyrke som en del av det intense storbylivet. Dette var livsfjern idealisme. Frykten for folk med annen hudfarge og ungjenter med skaut på hodet er reell. En dekonstruksjon av norsk kultur forandrer ikke på det.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent