Jeg husker 1991. Da kom singelen «Losing my religion» av R.E.M. Athens-kvartetten hadde i årene før vokst fra å være et introvert indieband som bare de heldige «ingen» kjente til, til å bli konger av indierocken med plata «Green». De var «vårt» band. Men så skjedde det noe. Plutselig visste alle hvem «vårt» band var. Og som om ikke det var nok, ga de i 1993 ut klineballaden «Everybody hurts», og nå visste også foreldrene til alle hvem R.E.M. var. Dette var nedslående tider for oss som hadde fulgt bandet siden tidlig 80-tall. Det var krisetider, for å si det rett ut. Det gikk på identiteten løs. Her hadde vi gått rundt i årevis, og sakte men sikkert snekra en identitet, som besto av filmklubbfilmer fra Øst-Europa, indierock og alternativ litteratur. Og så kom de vi hata og likte et av hovedsymbolene på hvem vi var: R.E.M.Hjernen kjente seg pressa. Skulle vi innrømme at bandet fortsatt var dritbra, at «Losing my religion» var en klassiker, og dermed si at vi var enige med massekulturen? Eller skulle vi ta De Var Bedre Før-finta? Eller kanskje Er De Nå Så Bra Egentlig-finta?