Skal muslimske kvinner i Norge ha rett til å bære skaut (hijab) på jobben og i skolen? Forunderlig nok er spørsmålet blitt et seriøst debatt-tema i Norge. Svaret er jo gitt både juridisk og ut fra velbegrunnet allmennmoral. Men utvekslingen av inspirerte invektiver og spenstige mistenkeliggjøringer er i full gang, i tråd med norsk debatt-tradisjon. Jeg skal forklare hvorfor allmenn respekt for denne rettigheten bør anses for moralsk selvsagt – og utgjør en forutsetning for anstendig offentlig kritikk av «muslimers fordommer og feiltolkninger av islam». Og universitetsansatt menneskerettsforsker som jeg er, betviler jeg at respekt for folks rettigheter er et tegn på «akademisk konformitetspress» og omfavnelse av «islam og ikke-norske kulturer».Internasjonal konvensjon om sivile og politiske rettigheter fastslår i artikkel 18 en menneskerett til religions- og livssynsfrihet som er ufravikelig (jfr. art 4.2):«1. Enhver skal ha rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å bekjenne seg til eller anta en religion eller tro etter eget valg, og frihet til alene eller sammen med andre, offentlige eller private, å utøve sin religion eller tro gjennom gudstjeneste, overholdelse av religiøse skikker, andaktsøvelser og undervisning …3. Friheten til å utøve en religion eller tro skal ikke være gjenstand for andre begrensninger enn slike som er foreskrevet i lov og som er nødvendig for å beskytte den offentlige sikkerhet, orden, helse eller moral, eller andres grunnleggende rettigheter og friheter. 4. Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres, og i tilfelle vergers, frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning.»Muslimske kvinners rett til å bære skaut, som en religiøst fundert skikk, dekkes av paragraf 1. Spørsmålet er ikke om den religiøse begrunnelsen for hijabplagget er vitenskapelig korrekt, men om den uttrykker overbevisningen til den som bærer plagget.