Så har jeg endelig sett filmen «Master and Commander». Om den gang menn var ekte menn, fikk jeg høre. Fordi de amputerer en arm uten bedøvelse, men med mye blod. Salen satt igjen med skrekkblanda beundring. Dette er fordi menn ikke er de som føder barn. Hadde de gjort det, ville slike amputasjonsscener blitt sett på som rene bagatellene. Da ville vi ikke hørt om noe annet enn fødsler. Vi ville hørt dem legge ut, ikke om hvor sinnsykt vondt det var, men om hvor ufattelige tøffe og barske de er som ikke bare overlevde, men hvordan de beit tenna sammen, brølte, sprakk flere centimeter, men tørka svetten og fortsatte. Modig og tappert. Ingen ville bedt om «Ikke så detaljert, er du snill». Nei, kvinner som menn ville lyttet oppmerksomt, sultent på mer om denne opplevelsen som gjorde menn til menn, som satte dem i stand til å takle det meste. Har man overlevd en fødsel, klarer man alt, ville man sagt, og slått seg på brystet. Etter en fødsel ville mennenes kjærester stryke dem over strekkmerker og andre arr. Ømt ville de kurre: «fortell hvordan du fikk dette arret». «Men det har jeg jo fortalt før», ville Mannen svart. «Fortell en gang til», ville kjæresten insistert. Og Mannen ville fortalt. Han ville ikke bli brydd, men bare stolt over de barske merkene – som jo også ga ham anledning til igjen og igjen fortelle hvor tøff han hadde vært. Så, etter noen år med Mannen i fødestolen, ville legevitenskapen finne en smerteløs måte å føde på – uten at han ble lam fra livet og ned i epiduralrus eller fikk tusenvis av bivirkninger etter keisersnitt. Og så ville vi se filmer fra Mannen i fødestolen, og anmelderne ville skrive rosende om glimrende filmatisering av den gang menn var ekte menn. Den regissør som prøvde seg med en amputasjon uten bedøvelse ville blitt ledd av. tfa