Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Pixies revisited.

Hans Petter Sjøli
  • Indie-rockens yppersteprester Pixies skal gjenforenes i forbindelse med årets Coachella-festival. Bandet er sammen med prog-poperne i Radiohead og teknogamlingene i Kraftwerk hovedattraksjoner på festivalen som avholdes første og andre mai i Indio, California. Pixies, med tjukkas og gitarhelt Black Francis/Frank Black i spissen, kjent for uttalelser som «We're not totally stupid. We're a little fucked up. We're pretty hard. We're kinda sweet. We're dark. We're beautiful. That's enough for anyone I suppose», ble (hermetegn) oppløst i 1993. Platene «Surfer Rosa» og «Doolittle» gjorde dette lille Boston-orkesteret til et «viktig» band på slutten av 80-tallet; og siden har kulten rundt bandet økt og økt og økt. Spør politisk korrekte (gjesp) 90-talls-«rockere» om hvem de hørte på på den tida, svarer de alle som en: Pixies. Som sikkert er riktig nok, eller: kanskje ikke. Ikke noe område er mer infisert av et retrospektivt behov for å framstille seg sjøl som en av de kule som musikksmaken. Folk som knapt kunne snakke i 1979 sier gjerne at «jeg digga London Calling da den kom ut, ass». Og folk som holdt med Wham! og Duran Duran midt på åttitallet skryter gjerne på seg intens og identitetsskapende lytting til The Smiths når de i voksen alder konstruerer sin egen kulturelle biografi. Jeg mener å ha en viss empiri bak meg når jeg påstår at Pixies omtrent var like viktige for rockerne på slutten av 80-tallet som Howard Jones. Folk (gutter!) på min alder, med tre tiårs pust bak seg, hørte på Floyd og Zeppelin, og kanskje The Doors, sjøl om de var litt for kvasi/femi for vårs. En kompis av meg er tøff nok til å innrømme at han fortsatt digger Dire Straits' «Alchemy». Ære være ham for det, sjøl om det er plagsomt med Knopfler-soloer (med pannebånd!) på nachspiel. Poenget er: Pixies er skryt. Denne lille kommentaren er sjølsagt patetisk og ikke så rent lite opportunistisk. Den er skrevet av en fyr som mener U2 er verdens største band. Men likevel: Det var godt å få sagt det.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag brukerLogg inn