Det skjedde dramatiske ting i min provinsbyforstadshage i romjula. Plutselig hørte vi skjærenes skjenning og kråkenes krigsrop. Da får vi se det. Hønsehauken har slått sitt bytte, den siste av de to svarte australorps-unghønene jeg fikk i høst da gammelhanen strøk med av den mest kjente dødsårsak blant haner – galskap. Nå satt hauken der – det var sannsynligvis en streifende ung hann, for de unge har ikke fått de fine tverrstripene på brystet som følger med alder og verdighet – med kloa i sitt bytte og gassa seg i kyllingbryst. Slik hadde det seg at jeg ved nyårsleitet laga innebygd hønsegård rundt hønsehuset. For enkelte av oss er livet nemlig sånn. Det ene drar det andre med seg, alle planer omkastes, en blir forbigående ekspert på å strekke hønsenetting og tenker at ikke bare veien, men selve utstikkinga av traseen blir til mens en går. Livet er en temmelig dårlig planlagt affære for noen – men ikke for Kjersti Ericsson.