Når anbud går galt

Kristin Haug (tekst) og Linda Bournane Engelberth (foto)

Renovasjon på anbud har ført til: Lavere tilfredshet med tjenestene. Antall tømminger ble redusert fra 52 til 44 det vil si med 15 prosent. Innsamling av juletrær og hageavfall og henting av ekstraavfall ble borte. Kutt i antallet ansatte, som igjen ga vekst i sykefraværet. Kan bety økte utgifter til uføretrygd. Et skifte fra en offentlig sektor med høy organisasjonsgrad, sterke fagforeningstradisjoner og etablert arbeidsmiljøarbeid, til en sektor med lav organisasjonsgrad, svake fagforeningstradisjoner og utilfredsstillende arbeidsmiljøarbeid. Kunnskapssenteret for fagorganiserte, De Facto, har laget en rapport om konkurranseutsetting av renovasjon i Trondheim på oppdrag av LO-forbundet Fagforbundet. Rapporten er skrevet av forsker Paul Bjerke, og i går ble den presentert på en konferanse i Oslo. Hovedaktører i bransjen i Trondheim er privatiserte Trondheims Renholdsverk (TRV) og private Norsk Gjenvinning, som eies av Onyx Norway-konsernet. Sistnevnte er en del av et av verdens største avfallskonsern CEGA-Onyx.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

«Islamsk fascisme»

[]

Det er ikke lenge siden Irans president Sayed Mohammed Khatami rykket ut og advarte mot «islamsk fascisme» i Iran.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Formidlingens kunst

Cathrine Holst

Bendik Wold oppfordrer i Morgenbladets leder akademikere til å «yte sin skjerv» i «den offentlige samtale om forskning». Oppfordringen er egentlig nokså beskjeden. Å yte sin skjerv betyr, forteller ordboken, å yte et «lite bidrag». Dette er antageligvis et rimelig krav å stille til forskerstanden. Et annet spørsmål er hvor stort det lille bidraget bør være. Hvor sterkt bør akademikere engasjere seg i offentlig debatt? Og hvordan bør de gjøre det? Forskere kan formidle forskning gjennom undervisning og foredrag, de kan skrive i allmenntidsskriftene, dags- og ukepresse. For eksempel kan de skrive bokanmeldelser og innlegg i Morgenbladet. Og det gjør de. Etter det jeg kan se, yter akademikerne sin skjerv – og vel så det – i Wolds avis for tiden. Så får vi håpe at noen av dem får forsket litt innimellom – så de har noe forskning å formidle. For det kan bli knapt med tid etter at all formidlingen er unnagjort. Etter at rapportene til Clemets byråkrater i forskningsrådet om «nytten» av forskningen man bedriver er skrevet. Etter at forelesningen er forberedt og studentoppgavene kommentert. Etter at kronikken er skrevet til lokalavisen, en «sterk mening» er sendt redaktør Åmås eller Eikemo, og foredraget for en politisk organisasjon man sympatiserer med er holdt. Misforstå meg ikke. Forskere bør være opptatt av å formidle det de måtte besitte av innsikter til et bredere publikum. De bør absolutt heve sin røst i den offentlige debatt – om de har noe interessant å melde. I den grad akademikere kan bidra til «å gjøre det universelle tilgjengelig for flere mennesker», som Wold så rørende moderne uttrykker det, bør de i demokratiets navn gjøre det. Og formidling foregår selvsagt ikke bare en vei: En forsker kan lære mye av dem hun formidler til, om hun er oppmerksom. Men en forsker lærer også av å forske. Hun lærer av å gjøre empiriske undersøkelser. Hun lærer av diskusjoner med fagfeller. Og hun lærer av å lese det de skriver. Om hun har stunder til å lese det da. Eivind Tjønneland har uttalt at en professor med respekt for seg selv bør lese et par hundre sider om dagen. Jeg vil tippe at mange av landets professorer ikke engang er i nærheten. Jeg har kolleger ved det kvalitetsreformerte universitetet som sier at de knapt hadde tid til å åpne en bok sist semester. Jeg går ut fra at ingen vil mene at de svikter sitt opplysningsansvar om de, inntil videre, avstår fra å skrive bokanmeldelser i Morgenbladet. Spørsmålet er også om all forskning kan formidles bredt. En del teorier kan utvilsomt forenkles og formidles uten større omkostninger. Muligens langt flere enn forskerne tror selv. Akademikere har en tendens til å gjøre ting vanskeligere enn de er. Men jeg tror ikke at alt som er vanskelig ganske enkelt kan gjøres enkelt. Det å forenkle en teori kan innebære å utelate betydelige innsikter. Det er for eksempel en og annen forskjell mellom det Jürgen Habermas faktisk skriver og populærvarianten; haber-maset, for å låne onde tungers uttrykk, om «den borgerlige offentlighet», om «den ideale samtalesituasjon» og om «frigjørende erkjennelsesinteresser» (Habermas selv har knapt brukt noen av disse termene de siste 20 år). Bourdieu-filologer vil sikkert mene at populære gjengivelser av Bourdieus ideer ikke kan erstatte hans egne arbeider. Og veien er lang fra postmodernistisk teori til kjappe utlegninger om at «alt er tekst». Nå kan populærutgaver være opplysende nok – også en god Bourdieu light kan gi folk viktige innsikter i egne livsvilkår. En del populærutgaver kan sikkert også gjøres bedre uten at de gjøres vanskeligere. Både Habermas og postmodernistene hadde fortjent mer etterrettelige og oppdaterte «oversettelser». Jeg mener heller ikke å si at forskere er mer intelligente enn folk flest. Selv er jeg godt oppdratt, høyt utdannet og mottar lønn for å lese Habermas. Det skulle bare mangle at jeg ikke etter hvert hadde begynt å få en anelse om hvor han ville. Og om at ikke alt han har å si er umiddelbart nyttig og bredt formidlingsbart. Hvorfor det offentlige da skal finansiere min virksomhet? Det kan diskuteres. Og jeg ville sagt følgende til mitt forsvar: Visse ting tar tid. Og alle tider forandrer seg. For å si det enkelt. Det kan ellers være verdt å minne om at det forskere har å si ikke alltid er av det «universelle», allmenngyldige slaget. Som Wold skriver interessant om, kan det være andre ting enn plikten til å opplyse som driver akademikere mot offentligheten. Ekshibisjonisme? Vilje til makt? Ryktene sier at både dette og hint kan være involvert. Den dannede hovedstadspressens portvoktere skal heller ikke se bort fra at folk uten akademiske meritter i en del tilfeller kan ha like mye «universelt» på hjertet som forskerfolket. Landets professorer vet i hvert fall ikke så mye mer om det de ikke vet noe om enn alle andre. Det er ikke åpenbart at vi bør lytte andektig til en medisinprofessors synspunkter om EU. Det er ikke sikkert en professor i litteraturvitenskap er den rette å konsultere om utenrikspolitiske spørsmål. Det er slett ikke gitt at en middelalderhistoriker bør gis noen særlig autoritet i en debatt om kjønn og demokrati. Eller at en sosiolog har bemerkelsesverdige innsikter i hva som gjør livet verdt å leve. Så er det sagt.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn