Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Drømmen om, og frykten for, Amerika

Reaksjonene har vært mange og vidt forskjellige på Stian Bromarks og undertegnedes debattbok fra i høst, «Frykten for Amerika» (Tiden). I motsetning til enkelte andres emosjonelle utbrudd, innehar redaktør Bjørgulv Braanens kommentar «Vi som elsket Amerika» (Klassekampen 23. desember) et såpass høyt refleksjonsnivå og en så saklig argumentasjon at det føles fruktbart med en replikk. Braanen er ikke begeistret for vår måte å se kritisk på våre norske og europeiske forestillinger om det amerikanske, og det er en grei og ærlig sak. Men også Braanen refererer deler av bokens innhold på en måte som vanskelig kan sies å være helt dekkende. Han skriver: «For Norges del stemmer bildet av en vedvarende anti-amerikanisme dårlig. Både i arbeiderbevegelsen, i akademia og i politikken har interessen for og støtten til USA til tider vært stor. I en periode hadde lederne i USA helhjertet støtte både fra arbeiderbevegelsen, det statsbærende partiet, den norske overklassen og dominerende intellektuelle sjikt… Den norske arbeiderbevegelsen hentet også viktige impulser fra USA.»Men arbeiderbevegelsens dyrkelse av det amerikanske er omtalt over flere sider i «Frykten for Amerika». Både Thranes, Tranmæls, Gerhardsens og Haakon Lies Amerika-beundring beskrives, blant annet for å vise hvorfor enkelte andre grupperinger ikke ønsket å ha USA som forbilde. På s. 104 står det for eksempel: «Hovedsakelig er det en hyllest av det amerikanske sosialistiske arbeidet som Tranmæl uttrykker i norske spalter… Mange arbeiderledere, som Koht, betraktet USA som sitt andre hjemland og stedet der Europas framtid ble pekt ut… For arbeiderne var det som en drøm dersom Norge og Europa kunne bli et mulighetenes land, slik USA var.» (Utdrag fra «Frykten for Amerika» ligger ute på www.brageprisen.no)Vi omtaler både Wergelands, Ibsens og Bjørnsons positive Amerika-bilder, noe som vanskelig kan underbygge påstanden om at vi gir et bilde «av en vedvarende antiamerikanisme» i Norge. Tvert imot er det nettopp dynamikken mellom drømmen om Amerika og frykten for det amerikanske som er et av grunntemaene i boka, slik som i delkapitlet «Harry, folk flest og USA: De som elsket Amerika»: «Den folkelige omfavnelsen av USA blant europeere flest fikk deres intellektuelle til å mislike det amerikanske enda mer. Proamerikanismen skapte på den måten mye av antiamerikanismen. USA-kjærligheten avlet USA-hatet» (s. 140).Braanen har likevel anslag til et interessant poeng når han skriver at det er «ganske bemerkelsesverdig at de to enkeltpersonene som kanskje mer enn noen andre politikere har formet nordmenns syn på USA i forrige århundre, Franklin D. Roosevelt og Joseph McCarthy, overhodet ikke er nevnt i boka.»Men selv om McCarthy ikke står oppført i indeksen, er McCarthyismen omtalt i «Frykten for Amerika», som her: «Filosofen Jean-Paul Sartre (1905-1980) var en av dem som lot seg fenge og fange av marxismen tidlig, samtidig som han likte jazz og USA. Men i 1952 brøt han med USA, samtidig med McCarthyismen og forfølgelsen av kommunister. I 1953 reagerte Sartre sterkt etter henrettelsen av det spiontiltalte Rosenberg-ekteparet: 'Noe er bestemt råttent i Amerika…'» (s. 147).Samtidig stemmer det at president Roosevelt ikke er nevnt. Braanen har utvilsomt rett i at vi i vår historiske framstilling kunne ha omtalt Roosevelt, i tillegg til en lang rekke andre amerikanske og europeiske politikere. En forklaring på hvorfor vi likevel ikke har dette som mål, står i innledningen, hvor vi presiserer at vi «vil forsøke å gå utenom de politiske, militære og utenrikspolitiske» aspektene – i tillegg til at dette hovedsaklig er en bok om Europa, ikke om USA. «Frykten for Amerika» handler mest om kultur, om europeiske kulturelle forestillinger, ikke om politikk. Det er blant annet derfor vi lett kan skrive langt mer positivt om venstresidens opprør på 1960-tallet enn det mange andre har gjort den siste tiden: «Det såkalte 1968-opprøret kan forstås som en positiv vending i Europas kritikk av USA.» (s. 183, i delkapitelet «1968-opprøret: Det positive forholdet til amerikansk popkultur»). «Frykten for Amerika» avslutter da også med å vise til en forbilledlig nyansert kommentar i Klassekampen fra august 2003, signert Knut Kjeldstadli. Vi er likevel fullt klar over at det skal mer til for at Klassekampen av den grunn vil gjøre resten av Amerika-argumentene våre til sine.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen