Høyere kvinneandel i Forsvaret

[]

Stadig flere kvinner ifører seg militær uniform. Forsvarets mål om å ha minst 7 prosent militære kvinner i Forsvaret innen 2005 er allerede nådd.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Bleken

[]

I morgen åpner Trondheim kunstmuseum en utstilling med arbeider av Håkon Bleken. Den har ganske enkelt fått navnet «Pastell - kull - collage» og vil bli åpnet av nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein. Utstillingen vil stå til og med den 14. mars.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Babelsk fiskemottak

ÅSE BRANDVOLDillustrasjon: TALE HUNGNES

Vi er flue på veggen i en av landets største avisredaksjoner. Det er morgenmøte andre nyttårsdag. Reportasjelederen strekker ut armene og gjesper en lang gjesp: «Det skjer jo ingenting!». Reporterne, noen svært erfarne, andre mindre erfarne, smiler forsiktig. Det står ikke så mye på blokkene deres, men de kommer nå med de ideene de har, små forslag til noe som kan bli en nyhet bare de får passere Massemediekontrollen. For deg som ikke har vært flue på veggen i en av landets største avisredaksjoner før, kan jeg forklare at Massemediekontrollen ikke er noe statlig organ. Det er heller ikke noe tilsyn, slik som Statens næringsmiddeltilsyn, selv om det ligner litt. Massemediekontrollen er noe journalistene har inni seg. Akkurat som selvkontroll og kroppskontroll er det noe som erverves over tid. Derfor har de erfarne journalistene mer av det enn de ferske. Sitter du godt på veggen? Hvis du følger ekstra godt med nå, vil du se hvordan Massemediekontrollen fungerer. Du vil se hvordan de erfarne journalistene tar tak i ideene som ligger på bordet. De er like effektive som arbeidere på en fisketråler som kaster seg over det nota har klart å skrape opp fra havet. Noe pakkes som oppslag, andre ideer får bli reportasjer, en hel liten haug ekspederes i små bokser som notiser. Noe er rett og slett så uspiselig eller vanskelig fordøyelig at det kastes med en gang. Ideer som er veldig rare, stygge eller som ikke ligner noe man har sett før, kastes over bord. Etter at arbeidsdagen er slutt og alt er sortert og pakket, er journalistene enige om at fangsten denne andre nyttårsdagen var mager. Likevel, det var jo nyhetstørke og de fikk én feit fisk på forsiden: «Datteren til Bondevik forelsket i farens livvakt». Kanskje vil du komme og være flue på veggen i en redaksjon hvor Massemediekontrollen ikke er innarbeidet? Jeg kan fortelle deg at slike steder er situasjonen ganske annerledes. Jeg har vært i flere slike redaksjoner: I Natur og ungdoms magasin Putsj, i Indymedia og i Abusters. Og jeg kan fortelle deg at der er ideene mange og fangsten stor bestandig. Ikke alt er like fast i fisken, men det er alltid stoff nok til å fylle minst en måneds aviser framover. På slike steder finnes det mange unge mennesker med fanget fullt av spørsmål som ikke stilles, og som de er utålmodige etter å få svar på. Det eneste som begrenser dem er økonomiske ressurser. Hvis du hadde kommet til dem og fortalt om reportasjelederen du så i den første avisen som gjespet og sa: «Det skjer jo ingenting!», ville de reagert med sinne og vantro: «Det er ikke mulig. Det er så frekt! Hvordan går det an å sitte med en av Norges største roperter – og så ikke ha noe å si?» Journalister, i likhet med bruktbilselgere og reklamefolk, havner år etter år på toppen av listen over yrkesgrupper folk ikke stoler på. Den svenske journalisten, skribenten og forfatteren Maria-Pia Boëthius forteller i boka «Mediernas svarta bok» fra debatter om media hun har deltatt i med mennesker rundt om i Sverige og oppsummerer deres tilbakemelding slik: «Vi, vanlige mennesker har ingen kanal lenger. Politikken er ingen kanal, fagforeningen er ingen kanal og mediene er ingen kanal for den vanlige mann og kvinne. Våre folkevalgte har flyttet opp på en scene hvor de bare prater med hverandre.» Og på scenen villeder de vår oppmerksomhet. Slik tryllekunstneren vifter med tryllestaven, vifter mediene med historier om piano og dyre middager når det er Victor Normans politikk som har følger for våre liv. Er det noe mediene er gode på, så er det å trylle bort sammenhenger. De liker best å formidle maktens meningsløse babbel som er så øredøvende at vi forledes til å tro at verden er uhyre komplisert og brutal – og at det er ingenting vi kan gjøre med det. Det er selvfølgelig bare tull. Det vet alle som har gått en langtur i fjellet uten tilgang på tv, radio eller aviser. Livet er fullt av sammenhenger, logiske tråder, stier, spørsmål som fører oss videre. Det er når vi paralyseres av meningsløse masseproduserte nyheter at vi mister stiene av syne, at vi begynner å gå i sirkler, at vi ikke kommer videre. Jammen er det bra folk er skeptiske til journalister.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn