Vi mennesker kan ofte ha en dårlig dag. Det ligger i vår natur. Kombinasjonen av naturlover og egen biologi, gjør at ting av og til ikke går helt som det skal. Vi er faktisk skapt sånn. Men hvorfor er vi skapt akkurat sånn og ikke slik? Akkurat det er det veldig mange som har lurt på opp gjennom tidene - og fremdeles lurer mange. Også kosmologen John D. Barrow, i boka «The Constants of Nature: From alpha to omega».Fysikerne har i det siste blitt mer interessert i det de kaller multiverser: Ideen om at det finnes et uendelig antall typer universer, alle med forskjellige egenskaper. Det er ingen som vet om slike ting eksisterer, men dersom man først godtar at det finnes et utall universer, så åpner det seg noen spennende, for ikke å si absurde, perspektiver. For i enkelte av disse universene må det nødvendigvis finnes eldgamle tekniske sivilisasjoner som er langt mer avanserte enn oss, og som både har ønske om og evne til å simulere universer. I stedet for bare å simulere været og dannelsen av galakser slik vi gjør, ville de kunne gått et skritt lenger og være i stand til å betrakte tilblivelsen av stjerner og solsystemer. Og når de så har programmert biokjemiens lover inn i sine astronomiske simuleringer, ville de kunne se selve livets utvikling og bevissthetens evolusjon. De ville kunne se sivilisasjoner vokse fram, kommunisere med hverandre og krangle om det fantes en Stor Programmerer i Himmelen som skapte universet deres, og som kunne gripe inn etter forgodtbefinnende og endre de naturlovene de vanligvis kunne observere. Lever vi i et simulert, og ikke ekte, univers? Finnes det en måte å finne ut sannheten på? Det kan godt være, om vi ser godt nok etter, mener Barrow. Simulererne ville nemlig være fristet til å unngå kompleksiteten i å ha et følgeriktig sett med naturlover til å styre verdenene deres, når det er mye enklere å «lime inn» realistiske effekter. Når Walt Disney lager en animasjonsfilm der lys skal reflekteres fra overflaten av en innsjø, så anvender de ikke elektrodynamikkens og optikkens lover for å beregne lysets spredning. Det ville krevd overveldende stor datakraft og detaljrikdom. I stedet er simuleringen av lysets spredning erstattet med troverdige tommelfingerregler som er mye enklere enn virkeligheten, men som gir et realistisk resultat, så lenge man ikke ser for godt etter. Men slike forenklinger i programmeringen av en simulering vil antagelig forårsake problemer. Simulererne vil nødvendigvis ha hull, eller verre; feil, i sin forståelse av naturlovene (noe enkelte vitenskapsfilosofer hevder alltid vil være tilfelle). Dette ville ikke hindre simuleringene deres fra å virke knirkefritt over lang tid, men etter hvert vil det bygge seg opp små «feilmeldinger». Effektene av slike feil ville til slutt få de simulerte virkelighetene til å krasje. Den eneste muligheten ville være å gripe inn og lime inn små løsninger på problemene etter hvert som de oppstår. På samme måte som man laster ned ny virusbeskyttelse og oppdateringer av Windows til pc-en sin. I en slik situasjon er det uunngåelig at det oppstår logiske motsetninger, og det vil se ut som om naturlovene i simuleringene fra tid til annen bryter sammen. Innbyggerne i simuleringen, særlig de simulerte fysikerne, ville av og til bli forbauset over resultatene de oppnådde. Det ville for eksempel se ut som om naturens såkalte konstanter sakte endret seg, etter som simulererne ville være nødt til å bruke feilkorrigeringsteknikker for å få tingene tilbake på plass. Dersom vi lever i en simulert virkelighet må vi derfor kunne forvente å snuble over vitenskapelige fenomener, som for eksempel svikt i eksperimentelle resultater som ikke kan gjentas, eller ørsmå avvik i antatte naturkonstanter som ikke kan forklares. Det vanvittige er at astronomene allerede har oppnådd noen få slike resultater.