Heteronormativiteten
- Som aktiv heteroseksuell feminist, blant annet i Kvinnefronten, hadde jeg gleden av å treffe flere lesbiske feminister. De lærte meg blant annet at radikal feministisk politikk alltid bør passe seg for å ta for gitt at de man kjemper for orienterer seg seksuelt mot menn. Slike alternativer var det fint lite opplysning om under min egen oppvekst, verken i skolen, hjemme eller i storkulturen. Filmer som «Fucking Åmål» kom cirka ti år for sent, selv om jeg nesten gråt av glede ved tanken på hva tematisering og mangfoldige representasjoner av seksuell orientering betyr for de som er ungdommer i dag. Om det var kjærligheten til alle mine flotte feministiske søstre gjennom hele tyveåra, en sakte anerkjennelse av en tiltrekning som alltid hadde vært der, eller rett og slett en trøtthet på det mannlige kjønn er ikke lett å si. Uansett begynte jeg gradvis å orientere meg mot kvinner. En prosess som har vært den rareste, mest lærerike og frustrerende jeg har vært med på. På den ene sida gjennom å oppleve at verden så annerledes ut fra den nye posisjonen – men like mye fordi verden plutselig ser og tolker meg selv som så fryktelig annerledes. Det gikk faktisk ikke en dag hvor jeg ikke ble påmint denne annerledesheten i hverdagen på en eller annen måte. Som revolusjonær feminist er ikke det å være i marginalene akkurat noen uvant posisjon, men det å stadig bli fortolka som menneske gjennom seksuell identitetskategori som viktigste merkelapp ga en nokså annen opplevelse (selv om man kan velge om man vil vise det fram eller ei – i motsetning til etniske minoriteter for eksempel). Et begrep som jeg synes har vært veldig fruktbart for å beskrive akkurat dette, er heteronormativitet, som jeg har tenkt å vie litt plass til i denne spalta framover. Heteroseksualitet danner grunnlaget for hva som oppfattes som «normalt» – og andre posisjoner og erfaringer kontrasteres opp mot denne normen. I likhet og i samspill med andre sosiale dypstrukturer som kjønn, klasse og etnisitet – med mannlig, hvit middelklasse på topp – handler det om hva og hvem som legger premisser for strukturell og kulturell makt i samfunnet. Noen av de sentrale elementene i maktprosesser både i forhold til kjønn og seksualitet i Norge har likhetstrekk i den forstand at kategorier som menn/kvinner og heteroseksuelle/ikke-heteroseksuelle er hierarkisk organiserte begrepspar. I likestillingsdebatter gir det seg utslag i at det er «bra nok» når kvinner og menn nesten har like mye makt – og når homser ikke er ofre for systematisert vold og kan inngå partnerskap. Denne maktbalansen må for Guds skyld ikke forstyrres – kvinner må ikke få tilnærma lik strukturell makt som menn – og homser må for all del ikke bli fortolka som like gode foreldre som heteroseksuelle. Eller, for den saks skyld, innvandrere som respektable mennesker på linje med norske. Da blir det skummelt da. Å opprettholde sosiale kategorier behøver i seg selv ikke å være en dårlig ting, hevder rettferdighetsteoretikeren Iris Marion Young. Det som gjør det spesielt problematisk med å tviholde på skiller mellom menn og kvinner, homo og hetero, hvit og mørkhuda er når en samtidig usynliggjør institusjonelle maktforhold mellom de to delene i slike dikotome begrepspar og lar den ene danne en tatt-for-gitt-norm for hva som anses verdifullt, viktig og riktig i samfunnet. Betydninga av slike skiller vil til enhver tid være gjenstand for forhandlinger. Nina Bjørk peker på to viktige dimensjoner som ofte sauses sammen: på den ene sida hva de skyldes – natur eller kultur – og på den andre hva de skal bety i et samfunn. Hvorvidt kjønn forstås som særart/biologisk bestemt og uforanderlig, eller sosialt og foranderlig er stadig et tema i medier og politikk, og de mer essensialistiske forståelsene fungerer ofte som effektive maktmiddel for å opprettholde kjønnsurettferdighet. Politisk sett er det imidlertid ikke helt stuerent her til lands å legitimere strukturell forskjellsbehandling på bakgrunn av kjønn, med kvinner og menns forskjellighet som bærende argument. I motsetning til kjønn og likestillingsdebatten, er det imidlertid en lite framtredende oppfatning i Norge i dag at heteronormativitet er et prinsipp som nødvendigvis bør endres – eller et særlig synlig og viktig tema i det hele tatt (verken i storkulturen og til dels i homobevegelsen også). Koplinga mellom hva som anses som «naturlig» og «unaturlig» i forhold til hvem man orienterer seg mot seksuelt har en sentral plass i rettighetsdiskusjoner, noe som ble tydelig i blant annet Laila Dåvøys forslag til hvem som anses som skikka til å være foster- og adoptivforeldre. Da jeg begynte å ha kvinnelige kjærester i stedet for mannlige innebar det blant annet en grunnleggende endring av samfunnets syn på min skikkethet som en framtidig god mor. Slike vurderinger har lite med folks praksis å gjøre, i forhold til hvordan omsorg utføres og med hvilke konsekvenser for barn, men er sterkt knytta til den heteroseksuelle kjernefamilien – og også paret – som dominerende samlivsnorm i kulturen. Heteroseksualitet som naturgitt premiss skapes aktivt gjennom sosial praksis, med språket som viktig ressurs. Som alle andre former for normativitet, enten det dreier seg om etnisitet, klasse eller seksualitet, handler det i stor grad om at noen erfaringer og praksiser blir hegemoniske og danner utgangspunkt også for alle andre praksisformer. Både i forhold til fokus på og synliggjøring av rettighetsspørsmål, kulturelle representasjoner og hvilke erfaringsposisjoner som tas for gitt i måten vi snakker på. Et moderne feministisk prosjekt, som Cathrine Holst skrev godt om i Klassekampen 9. desember, bør ikke ta utgangspunkt i en type kvinnesolidaritet basert på en antatt likhet i heteroseksuell livsform
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn