Debatten om norsk fredsbevegelse har dukket opp igjen i Klassekampens spalter i romjula. I en serie utspill og tilsvar er det to stridsspørsmål som har utkrystallisert seg, om man skal støtte væpnet irakisk motstand mot okkupasjon, og i så tilfelle, om man skal støtte selvmordsaksjoner. Klassekampen har selv tatt stilling til det første spørsmålet ved å betegne motstanden som legitim og okkupasjonen som folkerettsstridig. Når man argumenterer for en uforbeholden støtte til selvmordsbombere bør man vite hva man snakker om. Man kan argumentere for at denne type aksjoner er Davids kamp mot Goliat, fattige irakeres motstand mot en overlegen militærmakt. Det er en tung, fremmed militærmakt på irakisk jord, irakerne må bruke de midler de har for hånda. Men er selvmordsbombere ett av disse midlene? Svaret kan være å finne i noen av de interne kampene som føres i Irak. Det er ikke de «vanlige» irakerne som kjører biler med sprengstoff inn foran en moské under fredagsbønnen, mot FN-hovedkvarteret eller inn i en restaurant på nyttårsaften. Mange av selvmordsaksjonene i Irak gjenspeiler indre stridigheter, blant annet mellom sunni- og sjiamuslimer, snarere enn motstand mot okkupasjonsmakten. I Klassekampens spalter har irakernes motstand blitt sammenlignet med den norske motstanden mot tyskerne under krigen, motstanden mot amerikanerne i Vietnam og mot russerne i Afghanistan. Men det blir for enkelt å sammenligne disse fire meget forskjellige eksemplene. Motstandskamp er for alvorlig til å generaliseres over. Det minste den norske fredsbevegelsen kunne gjøre for irakerne er å prøve å forstå kampen de fører.